Sammen er vi sterkere- ett hjerte for hver enkelt på ME gruppa:-D

Tankene står i kø-
jeg vil ikke bli det jeg ser på som "typisk kroniker"!
Gikk sammen med ei dame endel av veien til Maihaugen som sa: "Jeg syns det er mye bedre med buss enn tog pga bagasjen" Jaha...tenker jeg...bussvegring som jeg har over lengre strekninger. "Men kan du ikke be om hjelp?" spurte jeg. "Nei det er så ulikt om det er service" svarte hun...
Jahaja...
Jeg spør om hjelp i øst og vest og det er jammen ikke ofte folk sier "nei". Ofte er mennesker bare glad for å bli spurt- og især menn! Menn liker å ta i et tak med tung bagasje for et svakt kvinnemenneske...


Men om man kommer litt småsur og ikke ser opp...og ikke spør- nei da blir man stående der med den blytunge kofferten. Behov må ytres- folk er ikke tankelesere heller :)

Uka som ligger foran blir spennende. jeg får helt "murua" av ei av de andre på gruppa- hun har et stressnivå til langt oppi Lismarka, prater i ett sett og roter noe helt fryktelig. Stakkars... Men hun er på et helt annet "nivå" i sykdommen- ikke sikkert hun har ME heller- men det er smertefullt å se hvordan hun strever og det gir utslag i irritasjon for noen av oss som liker å henge med kaffekoppen og ta det rolig. Slik vil det jo alltid bli der mange mennesker er samlet.

Erfaringer etter uke 1: Jeg fungerer mye bedre hjemme enn her. Skremmende!!
På dager med undervisning får jeg ikke vært ute- så da blir det ei avveining hva jeg skal prioritere. Aller helst liker jeg å holde bena i bevegelse :)
Konklusjon etter uka: Jobb er så urealistisk at jeg kan bare glemme det! Det har blitt vanvittig tydelig disse dagene.
Lurer også på ME- hva er det? Hvorfor har jeg denne "indre frosten" og disse svimmelhetsannfallene. Hvorfor får jeg hodepine av å sitte i spisesalen pga leven?
Gi meg en pille el tre så jeg kan fungere!!!

Et par av damene er noen skikkleig humørspredere- så det er mye latter og galgenhumor. Rart så raskt man blir kjent på en slik plass :)
På en måte gleder jeg meg til uka som kommer- samtidig gruer jeg meg pga det er så krevende. Men vi SKAl FORLATE UNDERVISNING når vi føler det blir for mye, sier legen. Bare at iblant er det vrient å stoppe i tide :) Det blir største utfordringa :)

Å være i Dølabyen er kjempefint :) Artig å se alle turstiene rundt Skogli.