Desemberbarn

Enkelte ting blir mer "forståelig" når man er godt voksen- førjulstida for eksempel. I adventstida kan slippe seg helt nedpå eller løpe svett og forvirret på kjøpesenter med en stadig voksende følelse av å være delaktig i et sirkus.  Kan motta kilovis med glanset reklame uten å heve et øyebryn. Kan pynte eller ikke pynte, kan vaske eller ikke vaske, kan bake eller ikke bake... kan stresse eller ikke stresse. Kan feire jula alene, sammen med noen få eller sammen med mange. Førjulstida kan fylles av ribbe, surkål, akevitt og kuppelhue eller havregrøt med kanel... Valget er fritt...
Noen få ting føles helt nødvendig for at jeg skal finne julefølelsen... Jeg må møte de BLÅ dagene med en strøm av julemusikk...Ut fra en skrall CD spiller fylles stua av flott musikk med artister som: Hanne Krogh, Peter Jøbak, Kari Bremnes, Helene Bøksle, Christer Sjøgren, Tommy Kørberg...innslag av Arve Tellefsen, Ole Edvard Antonsen...for ikke å snakke om Trygve Hoff og fler. Måtte jeg velge EN tekst ville det bli "Desemberbarn" som Kari Bremnes formidler slik bare hun kan...  "Desemberbarn æ leite etter dæ.. Skal du ikkje juble når det sner?" "Det står ei stjerne i Nord, det kan umulig vær deinn samme som deinn vi hadde over huset da æ gledde mø urimelig tæll jul..."
Vi leter vel alle etter følelsen i Desemberbarn- forventningen- fascinasjonen av det blå vinterlyset, av barnets her-og-nå opplevelse av å glede seg "urimelig tæll jul". Så glemmer vi voksne ofte at barn er barn... de små er i nuet like fullt i 2012 som de alltid har vært.  Barn senser de voksnes oppførsel og tilpasser seg etter beste evne. "Dessertgenerasjonen" er deres foreldre... og i generasjoner bak kan vi fortelle historier om fattigdom og frosne barneføtter en desemberdag etter lange timer i for små beksemsko.
Etter en kuldeperiode i desember 2012 er det nødvendig å minne seg sjøl om at veien fra frosne barneføtter til dessert er relativt kort- og veien ned fra dessertbordet til blå fingre kan like kort. Vi kan igrunnen bare ta steget ut i  i nærmeste by og åpne øynene og se at det er realitet.
Hva leter vi etter om vi reflekterer over teksten i Desemberbarn? Vi leter etter barnets intense følelse av å være tilstede...- akkurat her....akkurat NÅ. Verre er det kanskje ikke.... Tomheta i menneskehjerter består ikke av knapphet på glanset papir, 7 slag i kakeboksen, bøttevis av ribbe og dundrene hodepine etter x antall julebord. Om kroppen er full av stress og forventningene til lykke måles i kroner og øre vil fallet fra dessert til frosne føtter være umulig å møte. På samme måte kan det være ei utfordring for den eldre generasjonen å ha gått veien fra frost til velstand. Vårt lille land kan ikke være skjermet for fortvilelsen hos mennesker i de land vi nordboere gjerne besøker som turister- som Hellas og Spania... Iblant kunne jeg ønske at den eldre generasjonen kunne tone ned  kritiske utspill om de yngre og heller se en generasjon som er dyktige og gjør en flott innsats for å opparbeide seg en bra tilværelse. At enkeltpersoner ikke fikser kravene har fulgt alle generasjoner til alle tider.
Jula deinn kjæm- til alle generasjoner...der søkeen etter "Desemberbarn-følelse", er bevisst eller ubevisst. Vi har alltid noe å lære av de aller minste- TID er nå- akkurat her, akkurat nå. Det kan knapt gjentas for ofte- og den aller viktigste oppfordringa i førjulsdagene må være å være ekstra oppmerksom på det "barnet i en" formidler.
"Ethvert menneske har en historie å fortelle" og den aller viktigste sannheten formidles via de små- de som ikke trenger velge- men som bare ER.