Det er flagget som vaier i vind

Nidarosdomen er et fint utgangspunkt for den som ikke er kjent i "bartebyen" Trondheim.

Kanskje kommer Kongen...

>

"Hei. Veit du koffør dæm flagge her i dag du?" spurte en unggutt.
Og det visste jeg..for kong Harald er i byen :)

Til alle maibarn -

særlig til dere over 70.
Mai er måneden for bursdag for Aslaug, for tante Tordis og - i dag fyller Olavs ene oldemor 90 år :)
Olav er så heldig å ha tre spreke oldeforeldre!
Jeg sender de varmeste tanker til maibarna- dere som er godt voksne. Til Aslaug, mi beste venninnes mor, som holdt åpent hus for meg i alle år :) Jeg er evig takknemlig! Til tante som jeg alltid har følt jeg har vært på "bølgelengde" med. Og i dag: til Olavs fantastisk kvikke og fargerike oldemor, Doreen.

"En gammel dame sitter ikke der man setter henne"....
Jeg beundrer eldre mennesker som ler fra bunnen av hjertet...

Noen hjemme?

Kovu tigerpusen til døtrene mine er så trivelig, syns jeg!
Jeg skjemmer ham bort, slik man skal med "barnebarn".
I dag fikk han ny matskål og et teppe til å kvile på mens han venter på at noen skal åpne døra...
JA! Jeg er kattens beste venn... :) Knapt noe dyr fascinerer meg slik som en katt.
Kovu er akkurat slik jeg syns en flott katt skal være... en mystisk skapning som velger sine venner med omhu :)

Bea, damepusen fra Biri

Blar i album: Anlaug og Mirja

Med lange skritt på fjellet sammen med Berner Sennenhund Mirja - og en liten grandtantegutt sammen med mor/bestemor/oldemor.

Mamma blar i album : døtre mm

Jeg innrømmer det- uten å blunke- jeg er ikke flink til å organisere digitale bilder.
Plutselig dukker gamle minner opp- og blir som nye ;-)

Kaffekos ved kjøkkenbordet

Bildet er ikke det beste, men det er verd en kommentar.
Olav og jeg overrasket oldemor med besøk og jammen hadde vi "med" oss andre gjester også.
Kaffekos ved kjøkkenbordet skaper ofte den beste stemningen!
Årets første JORDBÆR :)
Mor og tante Tordis (godt skjermet for fotografen) er "av god gammel årgang" 1926-27...og har kaffeserveringa i fingrene etter alle år som husmødre. Sammen med døtrene på ca 50 kvikner de eldre til og kan bryte ut i hjertelig latter stadig vekk! Også veldig positivt for oss 50 åringene å føle at vi er "unge". Felles nytte- felles glede :)

Olav fikk vist seg fram og han vet å sjarmere damer, uansett alder!

Med hatten på snei

Olav fant denne lekehunden i butikken og kysset den på snuten. Jeg liker blikket her :)

Lyngåsens`s Ziki

Ziki, verdens snilleste golden retriever, har blitt en godt voksen hund på 7 år. Ziki har trua på at omverdenen er på tilbudssida mot henne :) Enhver turgåer vi møter på vår vei er Ziki overbevist om har veldig lyst til å stoppe og prate med henne! Og ikke bare de som går, men også de som kjører! Ziki er klar for å bli go`snakket med av enhver bilist.
Elghunder og enkelte terriere, derimot- de har fortjent en bestemt avvisning! VOFF... Katter som Doffen, Bea og diverse utskudd som løper i nabolaget ofres knapt et blikk. Virker som det er under Zikis verdighet å jage/ bjeffe på katter.
Det aller beste som finnes er barn. Ziki har vært vant med oppdretters barnebarn. Dette sitter dypt.. i møte med barn legger ho seg som oftest ned. Øyner alltid et håp om å bli klødd :)
Tre valpekull har Ziki hatt..

Ziki er en hund med et hjerte av gull ;-)

Stå på og slapp av!

Interessant innslag i "God Morgen Norge" på Tv2 i dag angående "utbrenthet". Ei kjent værdame fra tv2 fortalte om sin opplevelse av å "møte veggen". Eller hva man kaller det...
En psykolog stilte til nettprat og jeg har lest på hans hjemmeside www.fagerhaug.no om hans syn på livsstilssykdommene. Eller hva man kaller det (2)...

Psykolog Fagerhaug har en humoristisk vri og brukte "Stå på og slapp av!" som en beskrivlse på løsning når stresset tar overhånd.
Psykologen samler ulike diagnoser i ett fellesbegrep. Han mener at depresjon, utbrenthet og utmattelse (ME) er mye samme problematikken. Tja tjo... jeg er usikker på om det stemmer. Men ham om det.
Fagerhaug svarer litt lettvint i nettprat at "søvn- masse søvn" kan reparere det meste. Han sier også at nøkkelen til helse er å -Trene på å gjøre ingenting! -Trene på å lytte til kroppens signaler og å ta det alvorlig!
Fagerhaug sier at "trening kan forverre helsa". Dette syns jeg er en interessant innfallsvinkel. Han skriver at både mental og fysisk trening tapper kroppen for energi- når man i utgangspunktet er sliten og stresset. "For høyt aktivitetsnivå over lang tid løses med det motsatt" er hans filosofi. Der er jeg veldig enig med ham, men jeg klarer ikke helt se at trim virker likt for deprimerte, utbrente og mennesker som har utmattelesproblem.

Å SOVE og å skape ei stabil døgnrytme er noe jeg faktisk har oppdaget, i en alder av 40++, er det viktigste av alt. Noen har tyngre for det enn andre...hehe og arbeider i tredelt turnus, nattvaktturnus, kjører barn i hytt og pine og tøyer strikken dit strikken ikke finnes. Sove? Det kan man gjøre når man blir gammel. Ja takk!! Det har vært meg i et nøtteskall... og kanskje knekte jeg helsa mye på den måten. Kroppen reagerte med Bindevevssykdom, Kyssesyke, Twarinfeksjon, virus på hjertet.... lista ble lang. All sykdom gikk jo over...ihvertfall nesten. Helt til i 2006 da energien plutselig var borte vekk. Fra å være mer fysisk aktiv enn de fleste jeg kjenner som ikke driver trening på Birkebeinernivå- ville bena plutselig ikke gå 200 meter. Å oppleve å stå midt i ei trapp og tenke "jeg forstår ikke hvordan jeg skal komme opp denne trappa" vil prege meg for alltid. Jeg håper aldri jeg noen gang glemmer at å ta en dusj krevde så mye energi at jeg sank ned i en stol og sovnet momentant. DA...når man er slik trenger man ikke noe råd om å skru ned tempoet- man har ingen mulighet om å skru det opp!
Jeg har bevisst ikke pratet så mye om plager og sykdom pga jeg opplever at det er ingen hjelp i det, snarere tvert imot. Men heldigvis møtte jeg et par kloke hjelpere- etter å ha møtt en håndfull hjelpere som ikke lyttet til meg og dermed gjorde situasjonen verre. Fysioterapeuten burde fly og gjemme seg, men jeg ga ham også en innføring i å lytte til pasienten. Såpass entydig at han ringte ei tid senere og spurte hvordan det gikk. Fysioterapeuter har jeg, desverre, en grunnleggende mistillit til etter fler opplevelser. Jeg ble derfor glad for at Fagerhaug tok fram at fysisk aktivitet kan gjøre mer skade enn nytte i en stresset situasjon. Det som hjalp var naprapatbehandling. Naprapaten så "hele mennesket". Fantastisk :)

For noen måneder siden gikk jeg et spennende kurs som heter "Lightning Process". Et tredagers innføringskurs i et treningsprogram man kan benytte for å omprogrammere tankegangen. For å si det enkelt. Desverre har dette kurset fått mye tåpelig medieomtale, der kursdeltagere har blitt beskrevet som "friske" etter tre dager.
Effekten av treningsprogrammet fra LP-kurset- etter noen måneder- er likevel ufattelig stor! Fysisk sett regner jeg meg som frisk nå. Jeg kan gå de turene jeg har lyst til å gå. Å skulle trene til Birkebeineren er ikke min stil. Jeg har far som det store forbildet når det gjelder å kombinere friluftsliv og naturopplevelser. Far var særdeles aktiv men han hadde ingen konkurransepreg i sin aktivitet. Han brukte naturen for opplevelse og rekreasjon. Slik er det suverent å ha hund, syns jeg. Utfordinga mi er at jeg er i dårlig form, etter fler år i go`stolen- og aktiviteten må sjølsagt tilpasses etter det (pust peeees....)

Sjøl tror jeg ikke det er rett å samle depresjon, utbrenthet og utmattelse i en "diagnose-sekk". Da jeg ble syk og ikke forsto hva jeg var rammet av leste jeg ei bok om nettop depresjon og utbrenthet... og ble enda mer forvirret på grunn av at jeg var ikke slik! Jeg hadde hatt en twarinfeksjon med påfølgende virus på hjertet. Så fikk jeg "Frozen shoulder"... og hva mer skulle jeg trenge av sykdom for å forstå at "NÅ kan du kaste kortstokken... "

Skremmende egentlig! Det ER skremmede at mange av oss lar oss stresse - av livet! Resultatet av langvarig "speed-aktivitet" sender alt for mange til de grader i grøfta- og vi bare må "gi slipp" på kontrollen. Det aller mest skremmende er at vi ikke fatter signalene. Og at omverdenen- profesjonelle og uprofesjonelle- er omlag like lite til hjelp når man møter veggen.
Etterhvert lærte jeg å gi blaffen i hva folk sa. Men det er verd å rope et rungende "lytt til den som er syk". Det gjelder jo i alle sammenhenger. Et vennlig dytt trengs jo iblant men "skift lege. Hva skal du med en lege som ikke lytter til deg?" er for eksempel et av de kloke råd jeg fikk. Psykologen som sa : "Du VET at du er syk, ikke sant? Det holder det!" Problemet med livsstilssykdommer er at det ligger mye redsel i det. Alle vet, innerst inne, at det kan ramme dem- like fort som de fleste har sett det har rammet noen de kjenner. Og det skremmer!

Treningsprogrammet bak "Lightning Process" ser jeg på som videreutdanning i det å være menneske. For å kunne gå et slik kurs må man være topp motivert, man må bare overgi seg til treninga og velge å tro på at den vil være positiv. Om noen ber meg forklare hva LP er så kan jeg nesten ikke klare det, men det krever en dyp INDRE motivasjon. Like seriøs motivasjon som om man bestemmer seg for å ta merke i Birkebeineren. Det holder ikke bare å melde seg på og satse på å komme over fjellet :)
Min største utfordring i hverdagen er å definere hva JEG er ansvarlig for, hva som er MITT problem. Jeg må rett og slett øve på å være egoistisk. Trene på å gjøre ting som gjør meg glad. Velge å være sammen med mennesker som gir meg positiv respons slik at jeg blir i godt humør av å omgås dem.
Banalt...det er så utrolig enkelt. Slik gjør barn hele tida, de velger etter følelser... inntil vi voksne lærer dem noe annet.
Hovedmålet i livet mitt er å ikke bli negativ og bitter over dette rare livet. Det er mange nok som "surver" og snakker med negativt fortegn.

Åsså skal jeg sove....masse... Og fortsette å stå opp tidlig og nyte måråkaffen- Den beste tida på dagen er de tidlige morgentimene, det ligger i genene.
Og iblant skal jeg sende en varm tanke "til kroppen" som ikke havarerte totalt, men bare ga en kraftig advarsel om at "han" vil bli tatt vare på :) Så skal jeg heller tåle at forma ikke er helt som tidligere, men god nok for en meningsfylt hverdag :)
Om andre syns jeg "presterer et godt liv" skal jeg bry meg minimalt om så sant jeg er fornøyd sjøl :)

"Slapp av- og Stå på! Videreutdanninga i livskvalitet innebærer å skru ned forventninger til meg sjøl..." Ei kontinuerlig utfordring... og noe må man jo ha å strekke seg etter!

Ei intens trivelig helg i Dølabyen

Lillehammer ble i lokalavisa beskrevet som "Dugnadens hovedstad". Ikke noe arrangement er for lite eller for stort, dugnadsånden lever og skaffer Lillehammerområdet positiv reklame.
Helga bød på russetreff for 3700 russ, en av dem Mari. Og med russ i huset blir man litt russ sjøl. Jeg fikk "lov" å kjøre ungdommenes skramlekasser av noen biler opp til russetreffet (unnskyld hihi....), fikk besøke den nøkterne russebilen og gi moderlige formaninger. Aldri- hverken før eller siden- er man så "kul" som når man er russ.. og jeg unner ungdommene disse dagene med tullball. Det meste russen finner på er uskyldig moro. Men vi foreldre har likevel ei lita klo i magen gjennom russetida...
Håndballturnering- Balduscup- ble også arrangert i helga. Et stort arrangement det også- for de yngre spillerne. Artig å se Martin i aksjon! Olav ble ivrig på å "kaste" :)
Gågata i Lillehammer kokte av barn og ungdom i helga- masse forventningsfulle unge som blir glad i OL-byen :)
Og da var det kanskje "sjølsagt" for Olav å velge å gå sine første skritt til stor jubel- ikke bare for mamma, men for tanter, bestemor, oldeforeldre, grandtanter/ onkler mm...snakker om å velge sitt publikum med omhu :) :)

Maihaugen er et supert sted for en 1-åring

Ei gammel lekestue fra Vågå skapte stor begeistring hos Olav! Et hus som passet akkurat til hans størrelse. Han gikk ut og inn mange ganger...og hadde slett ikke lyst til å gå derfra :)

Ord for dagen(e)

"Den største forskjellen på dem som gjør suksess og dem som mislykkes, er kunnskapen om hvordan man skal komme seg på beina igjen!"

Lillehammer= en fin by

Favorittbyer: Tromsø, Bergen og Lillehammer. Det ER noe med disse byene som tiltaler den som liker gamle hus og "varme" bygater.
Hva skyldes det at jeg føler blodtrykket stiger og jeg blir delaktig i et stress så snart jeg kommer til Oslo? Trenger ikke mer enn sette foten ut fra toget... Aldri samme følelse av at verden går på "høggear" så snart jeg kommer til Bergen.
Mulig det er MEG det er noe "med"- men læll... :)
Lillehammer innbyr til å sitte på kafe og se på folk som tar livet med ro* Det er trivelig i Dølenes by :)

Finse 1222 film

Det er MAI, riktignok ikke 9. mai. Men Mai på Finse :)
Mange fine videoer fra Finse / Bergensbanen å finne!! Og enda bedre å dra dit og oppleve stedet.
Mitt første møte med Finse hadde jeg da jeg gikk på videregående. Vi hadde klassetur til Finse og var der ei lita uke. Under Finseoppholdet opplevde tre av oss en tur til Hardangerjøkulen- en tur som fortsatt gir meg "frysninger". Vi opplevde brått væromslag og det hele ble veldig skremmende. Wenche og jeg var i god form og jeg var aldri redd for oss to. Men vi var tre...og den tredje var en lærer som ble mer og mer sløv, likeglad og utmattet. Han begynte å gjøre dumme ting som feks ikke å ha lyst til å gå lengre. Heldigvis gikk alt bra- men jeg har dyp respekt for fjellet! Når jeg tenker tilbake var reaksjonen min da vi endelig kom oss ned til Finse igjen at jeg var sint...fryktelig sint, men jeg hadde heldigvis vett til å forstå at det nyttet ikke å la det gå ut over noen. Så jeg dro for meg sjøl- orket ikke å prate og forklare noe som helst. Det var nok et uttrykk for at jeg hadde stengt inne så mye frykt iblandet med raseri og da hjelper det å gå.... "Det finnes ikke et problem så stort at man ikke kan dempe det ved å GÅ" :)

Alle senere turer på Finse har vært bare kos! Noe av moralen er kanskje å velge sine turkamerater med omhu :)

For ca 20 år siden dro vi med Bergensbanen for å hente Nina på Finse- og ble møtt på toget av ei meeeeget oppgitt frøken pga vi ikke hadde kledd oss ordntlig! Det går ikke ann å være på Finse uten å være forberedt på all slags vær. Du hadde så rett, Nina :) ;)

Mari& Ane

Kjempefint bilde av gode venninner : Ane og Mari :) + en av gutta på russebilen :)