Jeg velger meg April...

Et blinkskudd av et bilde, som jeg har lånt fra lokalavisa.
En kopp kaffe i gågata på Lillehammer smaker- uansett :)

Slapper av med morgen-tv

Danse- marathon

Så er siste forestilling for Lillehammer Dansesenter klar....om få timer. Dette kommer til å bli ei underlig forestilling, på linje med en skoleavsluttning i 10. klasse. Dansejentene avslutter et kapittel i livet som har vart fra de var 4 år for enkelte. Andre, som feks Kristin Agnes, har kommet inn i gjengen underveis. Jeg ser for meg foreldre som virkelig kommer til å sitte med klumpen i halsen... Disse jentene er utrolig dyktige- og det ligger masse trening bak hver enkelt bevegelse. Kjenner jeg blir sentimental bare av å skrive dette...
Nå spres disse flotte jentene rundt i Norge og noen muligens til utlandet- men balettskolen vil de aldri glemme! Slit og skuffelse når de ikke fikk til dansen eller ble tatt med på grupper de ønsket seg- blandet med jubel og ellevill glede når dansenumrene satt slik de skulle og de fikk trampeklapp og masse ros :)
Fellesnevner for jentene er at de startet med dans veldig tidlig. Kristin startet på dansekurs da ho var 5-6 år og siden ble det fler år med aktiv sportsdans (takk Monica- du er en engel :)) og siden overtok balettskolen der ho utviklet seg til å være instruktør.
Aldri har jeg- på alle disse årene- hørt Kristin har sagt "æsj- nå må jeg på trening". Det har aldri vært tvil om at dans er viktigere enn alt.
Jentene på 19 år forstår ikke fullt ut hvor heldige de har vært som har fått være endel av et slik fantastisk fellesskap med en postiv, inkluderende men også krevende leder i spissen.
Jeg har alltid elsket lag-spill og prosessen rundt lag-samarbeid. Iblant knirker både lagspillet og moralen, men slik er livet. Da må man trene enda litt hardere- man må aldri gi opp. Fins ikke bedre måte å lære livets harde skole enn i et type lagspill i ungdomsåra...
Det beste med å være foreldre til noen som driver laginnsats er at da er man ikke stolt av bare sitt eget barn, men av alle.... Alle har en funksjon i samspillet.
At barna fungerer sosialt er det aller viktigste- om de gjør karriere i andre sammenhenger så er det fint, men ikke det som betyr mest for meg.
Ekstra moro er det at Mari også danser jazz og balett nå. Faktsisk begynte Mari tidligere på balettskolen enn Kristin.
Gjett om jeg gleder meg.... til å se gutta Kristin instruerer i Hip hop og å se dansejenten våre- kanskje for aller siste gang. Detta blir tidenes trampeklapp....

Vår- og lyst til å reise

Vårtegn kan være så mangt. Fra slektning Brenda i Canada fikk jeg dette bildet, som gjorde meg så glad! Far`s fetter, Kåre, er 87 år og virkelig "still going strong". Ny motorsykkel og ute på tur for å prise våren... men cowboystøvler og jeg kan bare forestille meg hvor fornøyd han er der han suser utover mot gården.
Min bestemor`s søster dro til Canada sammen med familien. Etterhvert kom Margit mange ganger tilbake til Norge. Jeg kan huske hvor stort det var da Canadierne kom på besøk. Jeg hengte opp norsk flagg på lekestua og vi forberedte besøket med husvask og det fineste av service og duker skulle fram da slektingene kom.
Jeg var så heldig å få besøke dem i 1986 og se gården bestemor snakket så mye om.
Gjett om det skulle vært artig å reist til Canada igjen....
Kan Kåre kjøre motorsykkel i en alder av 87 bør jo jeg kunne reise til Canada :)
Imens lever drømmen...

Kul type

Laffen fikk nye solbriller og jeg måtte bare vise dem fram :-D

Dans oppå bordet

Hvite vidder

For en flott dag med Bergensbanen. Hvite vidder og blå blå himmel

Mandag ringte jeg Laffen`s oldemor og spurte om vi skulle ta en tur til Bergen. Under ett døgn senere satt vi på toget :) Og FOR en reisedag! Hele veien fra Øyer var det strålende sol og knallblå himmel...
Siden mor ikke er så ivrig på reiser lengre var dette ekstra artig.
Turen med Bergensbanen fra Gol til Bergen var et eventyr :))
Laffen`s siste utviklings-tegn ble nøye vurdert og beundret. "Mannen med de mange ansiktene," kaller jeg ham- drøyt 3 mndr gammel. Nå snur han seg over på sida, griper etter leker og fører alt mot munnen. Akkurat som det står i utviklingslæra- et lite eventyr i seg sjøl gromgutten også :)
Tirsdag fikk vi omvisning på Askøy. Er stum av beundring over vakkert landskap- og sol, blå himmel og VÅREN viste seg fra beste-sida.

Fargevalg 1

"Hvilken farge er du?" var en "quiz" jeg så på Facebook. Merkelige spørsmål- som endte opp med at jeg "var" grønn. Jordnær- og grønn. Det føltes greit. Men hvordan kan man si at man har EN yndlingsfarge- og er dette noe som forandrer seg i løpet av livet? Og- dersom fargevalg forandrer seg etterhvert som man blir eldre, hva er grunnen?
Som barn likte jeg fargerike klær, jeg hadde plagg i turkis, rosa, orange... knallfarger som liksom lyste opp tilværelsen i skogsbygda.
Som tenåring startet en veldig blå periode, isblå boblejakke, den syntes jeg var knallfin. Ellers gikk klærne mye i rene farger- marineblå, knallrød og hvitt.
Så kom småbarnsperioden....og det ble mye mer interessant med andres klær enn mine egne. Fasongen skiftet mellom elefant og litt mindre elefant osv. Klær er liksom ikke så mye stas som da jeg var 52 kilo. Men klær må man ha :) Diverse dongeriklær husker jeg best. De egner seg godt for klisne barnehender, gulp og ellers hva en "forlengende arm" av småbarn regner som en normaltilstand.

Fargevalg 2

Om vi ser på bilder fra tida med små barn var det lite system i fargekodene. Ei salig blanding av alle tenkelige farger. Hovedsaken var å ha klær på kroppen for små og store :) Så enkelt- og kaotisk, men det interesserte meg minimalt (sorry unger...)
Et økonomisk aspekt kommer inn, men ingen kan vel hevde av glorete klær er rimeligere enn andre.

Fargevalg 3

Nå nærmer 50 års dagen seg...og starten på disse Fargevalg innleggene er rett og slett at jeg hadde vasket klær og hengt til tørk.
Så her henger genserne mine da.... orange, røde, turkis.....
Trodde aldri jeg skulle blogge om klærne mine, men jeg fikk en aha-opplevelse da jeg så fargene...
JA jeg liker farger! Får iblant noen hentydninger fra den yngre garde om at jeg kunne velge nøytralt- men altså, nå har jeg bare dette ene livet til disposisjon... Og kanskje er det slik at barndommens fargevalg "var" mitt mest personlige valg? Pussig.... men det kan virke slik. Ikke bare klær som velges i sterke farger (badematte og voksduk feks). ja, det blir ikke helt A-4... men det er "meg" :)

Sol, sol, sol

Endelig...i dag kom sola for fullt :) Kun en liten snøflekk igjen ved Huset i skogen! Jeg forstår at det blir tidlig vår ved huset. Såå bra! jeg liker å bo et sted der snøen forsvinner tidligere enn i barndomslandet. Artig å se barna som finner fram syklene sine, folk og hunder er ute på tur og mange får "ryddesjuka". Rydde opp- inne og ute.. Sola virker som ei vitaminbombe- inspirerer til aktivitet. Man begynner å drømme om ferie... sjøl om mine ferievaner er særdeles enkle- er drømmen fri og aldeles gratis.
I dette øyeblikk viser tv program om SOS-barnebyer. Jeg har vært fadder for SOS-barnebyer i masse år. Kanskje 30 år faktisk. Mener jeg var bare helt ung da jeg tegnet første fadder avtale. Lenge var jeg fadder for barn i India. Siste fadderbarnet heter Paulina og bor i Polen. Alltid koselig å få brev fra barnebyen og bilde av fadderbarnet. På siste bilde var Paulina fotografert sammen med en hund- det passet jo perfekt :)
Ingen av oss kan gjøre noe for alle- men om alle gjør en innsats for noen... som feks å være fadder for et barn. Et meningsfylt bidrag, syns jeg :) Like bra som SOLA...og vår og forventningene som følger denne årstida :)

Et heldig valg

Å være hundeeier byr på ulike utfordringer i løpet av noen år. Dette vet mange som har hund.
Vår første hund var Fia. Fia var nesten aldri syk. Men fler negative møter med store hunder skremte Fia (naturlig nok) og som den eneste hunden jeg har hatt- var Fia lite interessert i andre hunder. Mennesker derimot likte ho veldig godt :) Jeg har aldri opplevd en hund som avviste andre hunder til de grader som Fia...
Nemi, japansk spisshund, kom til oss nærmest som en impulshandling. En søt, liten ulldott som oppdretteren ikke fikk solgt. Og...ja, Nemi ble med hjem. Av en eller annen grunn var Nemi en forsiktig type- og etterhvert ble jeg mer og mer sikker på at Nemi ikke trivdes i en flokk som hos oss. Dermed bestemte jeg å omplassere Nemi slik at ho kunne få være alene i et hjem.
For snart to år siden ble Nemi hentet av en familie med foreldre og to gutter. Nemi flyttet til et hjem der det oftest er noen hjemme. Der ho får være med og gå turer alene med eier. Senest sist uke fikk jeg mail der de skriver at Nemi har det bare fint og de koser seg sammen med henne i familien.
Endel synes det er litt "feigt" å omplassere et dyr. Men iblant er det til dyrets beste. I Nemis tilfelle tror jeg ho har det mye bedre nå enn ho ville hatt hos oss.
Rasen Japansk spisshund og cavalierene er veldig ulike. Mens cavalierene elsker sosial omgang med alt og alle- var Nemi en typisk enmannshund.
Omplassering var rett og slett et heldig valg :) Tusen takk- til dere på Tynset :)

Kommer du snart på besøk igjen, Laffen?

Mens jeg venter får jeg bare se på bilder på pc'n. Hilsen fra Lotte :-D

Så fin gutt

Den skal tidlig krøkes...

Laffen forbereder skitur :)

Påska 2010

Fra Finse

Påskeferia er slutt

Lang lang rekke biler på vei forbi Lillehammer/ Vingrom mot Oslo. I ren ruslefart bærer det tilbake til byen. Mens vi andre får holde oss i dalen :)

Søte drømmer

Ferielivet er flott

Så lenge noen sitter i en stol eller ligger på sofaen- så koser Lotte seg med innelivet. Hunden er menneskets beste venn :-)

Påskegjest

Tett på påskegjesten :-) Et lite avbrekk fra studiene i Trondheim. Til og med vært ute på ski på Øyerfjellet. Den første på "bortoverski" denne sesongen. Påskeværet 2010 er utrolig. På en tur til Gausdal i efta lavet snøen ned ved Skei. På hjemturen var det derimot plaskregn. Nesten på man ikke tror det er sant, men vi har søren meg ikke sett sola hele påska. Men med vår i vente vil jo været snu;-)