Nytt kapittel

Da Nina var lita spurte en kar "hvordan er det å ha barn?". Et ganske vrient spørsmål... "Hvordan ER det å ha barn?"
En del av svaret ble at "å ha barn anbefales" siden mannen var i et parforhold der jeg forsto at de vurderte familieforøkelse. Som den sindige dølen mannen er konkluderte han slik: "ja...få ha barn er jo en relativt varig beslutning"
En komisk måte å uttrykke seg på- men mer sant kan det knapt sies. Å velge å få barn påvirker livet fra dag en- og derfra livet ut. Hverdagene med småbarn er ofte så travle at man ikke makter å nyte det fullt ut. Tror det oppleves slik for mange- at livet går i turbofart mens barna er små. Så kommer de tøffe tenåra...i mitt hode starter utfordringene med å ha barn slik cirka i 13 års alder. Slik opplevde jeg det sjøl... jeg ønsker meg ikke mine barn tilbake i 13-14 års alder! Man skal være en stabil, frisk voksen for å ikke tørne med 14 åringer i hus samt å skulle samarbeide med lærere som jeg iblant følte var på en annen planet enn mine vaklende tenåringer.
Årene går og plutselig er alle barna voksne og fløyet ut av redet... Jeg stålsetter meg for å la være å overstyre valg de skal ta (sjøl om de sikkert opplever at jeg forsøker iblant...), jeg prøver iherdig å se hver enkelt som en voksen person som skal leve sitt liv tuftet på personlige valg ut fra interesser og drømmer. Samtidig forventer jeg at de skal holde kontakt og spørre meg til råds... Jeg kjenner jeg har et forklaringsproblem her :) Å slippe barna "fri" er et krevende prosjekt- naturlig nok siden de har vært det viktigste i livet i så mange år. Sannheten er at man hverken kan , skal eller vil slippe dem... fordi vi trenger hverandre fortsatt. Enkelt kan det forklares med at noe av det mest traumatiske for et menneske er å bli avvist av sin egen familie. I yngre år kan man ønske foreldre eller søsken "dit pepper`n gror" men i voksen alder vil de færreste kunne si at det oppleves "greit" å bli avvist av sine nærmeste.

Dermed sender jeg disse fire voksne barna ut i verden med en herlig følelse av at vi har ridd stormene av på en tåli bra måte. Enkelte høylytte meningsutvekslinger og temaer der vi ikke kunne diskutere oss fram til en felles forståelse er en del av å være menneske. Noen tøffe tider har det vært men aldri verre enn at jeg har hatt trua på at det vil bli bedre. Enkelte ganger når stormene har vært som verst har jeg vært imponert over meg sjøl over hvor bånn ærlig jeg har turt å være... Jeg har aldri vært redd for at barna ville snu ryggen til meg. Jeg har bare kjent en sterk følelse av at nå SNUR VI OVER TIL ET NYTT KAPITTEL i livet... hver for oss- men likevel sammen.
Håper jeg klarer fortsette å ha dette fokuset framover mens barna flakser rundt i sine liv-
Å ha barn er å stadig gå inn i et nytt kapittel i tilværelsen - mammas nye kapittel for høsten heter "Kristin følger dansedrømmen".