Følelesen av å høre hjemme- langt borte

Dagene ruller fram mot å reise tilbake til Nord-Norge. Tilbake til Troms dit vi flyttet i 1989 for å bo i 2 år. Vi trivdes så godt i nord- at 2 år ble til 5. I alle åra etterpå har Nord-Norge stått for meg som noe helt spesiellt. Jeg har flyttet mye, bodd mange plasser med ulike typer folk- men aldri møtt slik varme, raushet og ekthet som hos mennesker i nord. Jeg glemmer aldri første personalmøte på jobb- diskusjonene gikk så høylytt at jeg kunne knapt fatte at det var mulig. Etter å ha blitt litt varm i trøya kastet jeg meg inn i diskusjonene sjøl- og har aldri vært så adrenalinsint som på ett personalmøte der jeg rett og slett gikk fra møtet i raseri.... Og når du bodde i Troms kunne du bli så lynforbanna du bare ville- og gå fra møte midt under debatten og komme like blid dagen etter uten at raseriannfallet ble nevnt om du ikke tok det opp sjøl! Det var så høyt under taket- og vi hadde et miljø på jobb som jeg aldri hadde opplevd maken til. Mye befriende latter og heftige meningsutvekslinger. Jeg opplevde at det var lov å "være seg sjøl"- på godt og vondt. Det passet personligheta mi å bo der- og kunne blåse ut ytringer og skrasle fem minutter etterpå.... Gang på gang tenkte jeg at "her hører jeg hjemme!" Det var underlig... Naturen i Nord er vakrere enn ellers i Norge. Av alle flekker jeg har opplevd står Hamarøy for meg som det vakreste... Turene med Hurtigruta, solfylte dager i Lofoten- Svolvær der jeg var som 50 åring sammen med første barnebarnet... Vindstille på Nordkapp, Honningsvåg, Gryllefjord på Senja der jeg feiret 30 års dagen min i kjempevær.. Å komme tilbake og se Istinden og å spise svele på Domuskafe..det ga nesten tårer i øynene. De fem åra i Troms betydde enormt mye for meg som person- jeg ble fri og voksen mens jeg bodde der. Det kan ikke forklares. En bit av hjerte vil alltid lengte etter følelsen jeg hadde av tilhørighet der. Nærheta til den ville naturen, det blå blå lyset, været som skifter så raskt- og folka som vet å utnytte hvert et solgløtt. Folk lever mer i pakt med naturen, de lever mer ærlig. Vi kom fra Skedsmo da vi flyttet til Troms. Første tur i sentrum sa eldstedatter på 6 år :"Hvorfor har ikke folk det travelt her, mamma?" Den setningen fra et barn sier alt. Når jeg kommer til Tromsø skal jeg sette meg på en kafe og bare lytte til dialektene og latteren. Jeg vet jeg blir møtt av en helt annen åpenhet, folk snakker til fremmede på en helt naturlig måte. Det gjør de forresten i Bergen også- det er vi innlandstause som later som vi ikke ser de vi møter. Jeg er ikke bedre enn andre sjøl der... Og folk i innlandet er bra- men vi er så trauste... Gleder meg til å bare VÆRE i nord- tusle rundt, drikke kaffe og spise svele...se på folk, beundre naturen og finne tilbake go^følelsen ved å være i den delen av Norge som fikk en så mye større betydning for meg enn jeg kunne ha forestilt meg da vi dro med flyttelasset nordover.