Små steg i riktig retning

Jeg samler på ord og uttrykk- og på indre bilder som kan gi meg aha-opplevelser og forståelse. Ei som går til psykolog spurte meg :" Vil du se livshistoria mi?" Så dro hun opp et papirark fra baklommen på buksa. I time med psykologen hadde han lagt et ark foran henne og bedt henne skrive navnet sitt STORT på arket. Nedenfor skulle hun tegne ei linje. Linja skulle beskrive hennes liv, fra barndom, ungdom, voksenliv og til nå... Når dette var gjort skulle hun brette arket sammen til en liten firkant og putte det i baklommen. Deretter skal hun bære arket med seg til neste psykologtime. Arket i baklomma skulle symbolisere livet som har vært- NÅ er nå- og framtida velger man etterhvert som den kommer. Jeg liker slike bilder- jeg liker å tenke at "nuet" er alt vi har. Framtida kjenner ingen. Sjokkartede opplevelser setter seg i kroppen og jeg er åpen for å kunne forstå at fæle opplevelser kan formørke sinnet og skape grums i maskineriet. Dama som går til psykolog kan si "det er ex mannen min som har ødelagt helsa mi" og de ble skilt for 15 år siden. Jeg blir målløs av slike ytringer... Har man ikke selv ansvar for eget liv? Må man ikke dra seg etter nakken og se at det skal to til for å få til et negativt samspill? Og kanskje det nytter å ta et bevisst valg på at nok er nok- og kunne bestemme seg for at man velger å slutte å omgås enkelte? Og ikke bare omgås men ved å slutte å snakke om vedkommende fører det til at man tenker mindre på den som tapper en for energi- og aller best... man velger å ta ansvar for seg sjøl og sitt* Det er ganske stusselig å legge skyld på noen man hater som pesten fordi de har ødelagt livet for en. Om traumene er ekstreme kan jeg forstå at dette er veldig vanskelig. Men iblant føler jeg et visst behov for å riste enkelte og si "hallo! let etter de små stegene... de bittesmå framskrittene som etterhvert blir til lange steg i riktig retning* Alle må kjempe sine kamper- ingen blir spart. Iblant kan det virke som de som har kommet seg "hele" gjennom kriser i livet kommer ut som en noe bedre utgave av seg selv. Ved å ha mestret utfordringer som på et tidspunkt kunne virke uoverkommelige blir man tryggere på seg sjøl og har mer tiltro til at man kan mestre smerter senere i livet. Slik ønsker jeg for "Margit" at hun kan huske papirarket hun bar i lomma- symbolet over åra som VAR- og kunne finne en annen tilnærming til årelangt følelsesmessig kaos og få kjenne at hun VELGER "the END" på noe som tok slutt for masse år siden. Jeg sitter innimellom bare og observerer og sklir over i sykepleierrolla... Noe av det første vi lærte kan omskrives som :"Først må man erkjenne at man trenger hjelp- før noen skal kunne hjelpe". Folk som mener de har "alle svarene" stiller ikke relevante spørsmål til seg selv og kan dermed ikke få justert svarene ved hjelp av andres vurderinger. Psykologens metode er genial- legge fortida bak seg, fokus på NÅ- med små, tryggere steg- inn i framtida...