Hva er det med jenter?

"Først opp og sist i seng" heter ei bok skrevet av Anne Avdem. Boka forteller om livet til bygdekvinner. Om vi kommer med hutigruta til Svolvær blir vi møtt av en sterk,flott kvinneskikkelse- et symbol over den sterke fiskerkona som med ei kraftig arbeidshand vinket mannen farvel til et usikkert liv på havet. Fiskerkona var vel vitende om at hver gang kunne være den siste hun så mannen. Men håpet og styrken var solid- den kunne ingen i verden ta fra henne samme hva som rammet- for den var endel av personligheta. En urkraft. Jeg har møtt mange damer som bærer en vanvittig styrke i seg. En evne og vilje til å mestre og ikke minst til å tilpasse seg livets omskiftninger gjennom et langt liv. Menn som leser dette kan hoppe over de nærmeste setningene- for jeg må ærlig talt si at jeg opplever ikke samme bunnsolide styrke i menn. Samtidig må jeg erkjenne at urkvinne-genet er kvinners verste fiende samtidig som det er en positiv egenskap. Vi damer latterliggjør menn med at "de klarer ikke ha mer enn en tanke i hodet samtidig". Vi irriterer oss over at karene ikke kan organisere et selskap etter vårt "bilde". Da ene datter kom hjem på barneskolen og fortalte at alle unntatt en i elevrådet var jenter stilte jeg et kristisk spørsmål om kjønnsfordelig og fikk greit svar: "Jentene har overtatt nå, mamma!" Jeg har nettop avsluttet et krevende men inspirerende rehabiliteringsprogram på Skogli. For den som tror slike opphold er å duppe i varme basseng og leve som prinsessen på erten i noen uker så er dette totalt misforstått. rehab er knallhardt arbeid satt i system av dyktige leger, sykepleiere, ergoterapeuter, psykologer, fysioterapeuter og jeg vet ikke hvilke utdanning alle har. De ansatte "koker" av engasjement over å få lov å dele erfaringer og kunnskap og vi får spørsmål som : "Hva tenker du SELV?" av legen og fra ergoterapeuten: "Er det noe mer jeg kan hjelpe deg med mens du er her?". En pust i hverdagen- en refleksjonsreise i livet som har vært-er-og skal komme kunne rehab oppholdet vært kalt. Jeg kunne sitte i matsalen og se utover alle folka der.... Pussig nok flest kvinner! Og desverre alt for mange unge. Mange fler unge jenter enn da jeg var der i 2007. Og skremmende mange med diffuse "smertesyndrom". Vondt i muskulatur og ledd og med en slitenhet som ikke skyldes fysisk arbeid. Det skremmer meg inni margen å tenke på hva LIVET gjør med kvinner... Samtidig kan man smile litt og se levealder- gjennomsnittlig holder jenter seg flytende i fler år enn gutter. "Når vi skal ha gjester går min mann ut i hagen og begynner med noe der" sa ei. Jeg tenker på fiskerkona- som sendte mannen på fiske og hadde alt ansvar for heimen. Det var nyttesløst for henne å iriitere seg over at mannen ikke deltok på lik linje hjemme. Han hadde en hard jobb og gjøre der han var for å brødfø familie. Menn og kvinnner hadde klart definerte arbeidsoppgaver og roller. "Hva er det med jenter?". Hva er det med oss som gjør at vi ikke klarer å disponere krefter på en god måte, å unngå å sprenge energigrenser i kroppen, hva får oss til å ønske/ville/måtte gjøre all mulig dill som menn ikke i sin villeste fantasi hadde funnet på? Hvorfor er det jenter som er blekkspruter som sjonglerer masse aktiviter samtidig? Pusher barn inn i "riktige" fritidsaktiviter, hjelper syke familiemedlemmer, dugnadsjobber, trener, er i full sving sammen med venner på sosiale medier og på kafe, hjemmebesøk osv osv. Attpåtil må vi lese rett litteratur, gå på de beste konsertene, gjøre de kule reisene. Mens mannen ...hva gjør han dersom han ikke har ei kvinne til å organisere for seg?? Hmmmm.... En lege på Skogli sa da jeg var på første opphold "Dere vil redde verden- men dere har ikke evne til å redde dere selv!" Om jeg kunne gi ett råd til unge jenter så er det: Sov! Sørg for å få sove nok. Sjøl har jeg ødelagt mye for meg sjøl ved å jobbe i tredelt turnus og måtte bli nærmere 50 år før jeg bestemte meg for å holde ei stabil døgnrytme. Mitt tempo har vært snegletempo de siste 6 åra og jeg psyker meg opp på at det er livets rytme for meg og gjør det beste ut av situasjonen. Ikke ønskelig å være tappet for energi- og jeg kjenner det går kaldt nedover ryggen av å prate med jenter i 30 åra som er bånn slitne men ikke fatter hvordan de kan endre tilværelsen. Eldre viser ofte liten forståelse for unges utfordringer med å håndtere stress. Mange koker sammen enkle fraser som at "man må ta seg sammen" og ikke minst "alt er så lettvint nå. Det var verre før..." Sannheta er stikk motsatt er jeg redd! Praktisk og økonomisk var mye verre tidligere- men mennesket var ikke utsatt for massiv påvirkning fra media- lettvintheten har ført til tomhet for mange. Kanskje er ikke mennesker skapt for så intens påvirkning av lyd, av andre menneskers nærvær døgnet rundt, av tilsetningsstoffer i kosthold og et liv som er organisert fra a til å? De unge utsettes for et massivt press for å være vellykket- i utdanningsammenheng og inntekt, utseende og kropp. Er det snodig at endel gutter faller av "vellykkethets-karusellen"? Er jenter dårligere i stand til å ta egne valg uten å tanke alt for mye på hva "andre" synes og mener. Kvinner av i dag ligger et hestehode foran menn -sett utenfra, inntil de får barn. Da slås "omsorgsbryteren" inn og masse jenter ender stresset og forvirret mens mennene av en eller annen mystisk årsak jobber mer overtid enn noen gang mens de har småbarn. På min gruppe på Rehab denne gangen var vi 8. 7 damer og en mann. 5 av oss har kjørt et tett løp med stadig høyere utdanning gjennom livet. Fler med store omsorgsoppgaver i heimen samtidig. 6 har stabile partnerskap i heimen. Vi hadde utdanning som arkitekt, prest+lærer, barnevernspedagog, psykiatrisk sykepleier, lederstilling innen økonomi mm. Var det tilfeldig at de fleste av oss var høyt utdannede? OG jenter? Mannen hadde ikke høyere utdanning men vært utsatt for en arbeidsulykke. Og mange var yngre enn meg, noen kunne jeg vært mor til. Jeg kjenner at dette er en trist utvikling i samfunnet vårt- og selv med reltivt god evne til å se det positive i det meste klarer jeg ikke la være å bekymre meg litt over at den oppvoksende slekt blir utsatt for så intens uro i livet at det knapt kan være menneskelig for andre enn de guttene som evner å tenke den ENE tanken samtidig. Eller mannen som evner å skli ut i hagen mens kona styrer og organiserer... Er vi i ferd med å forstå at vi har endel "nye" (les: ikke nye men på vei til å bli bekreftede) sykdommer som aller mest skyldes menneskets begrensede evne til å takle ytre stress? Og jenter er mye mer utsatt enn menn i denne sammenhengen. Vi ER fortsatt innehaver av urkvinnegenet- den som stødig og stabil styrer heim mens mannen flyr over alle vidder. Kunne vi hindet mye "plunder" om vi klarte å innse at dette er fakta?? Har vi i det hele tatt tid til å reflektere over det før kroppen stritter imot i et uforståelig smertesyndrom...