Kovu er en gubbe av en hannkatt på snart 2 år.
En vaskekte bykatt- til glede for mange og til ergrelse for andre.
Å være katt i byn har jeg forståtte er noe helt annet enn å være pus på landsbygda.
Undersøkelser har vist at byfolket lever sunnere enn vi som driv og roter utpå bygden. Samme hvor uforståelig det er så går gjennomsnittsmannen i byen fler skritt enn en tilsvarende fyr i bygde-Norge.
Forhåpentligvis er det ikke slik med kattedyret.
Kovu tusler rundt i sakte tempo og kan sitte i evigheter og se på "folk som passerer". Kan det skyldes at disse dyra får så mange inntrykk av lyd, folk og biler? Litt overstimulerte?
De beveger seg slentrende rundt i Storgata som om ikke en ting i verden kunne få dem til å miste trua på at de har en viktig rolle i bybildet!
Av kommentarer jeg har overhørt forstår jeg at mange har et forhold til bykattene. "Å nemen sjå! Der er han- katten min..." sa ei ukjent dame til ei annen om Kovu.
En velvokst neger kom bærende med ham i gata...
"Det mangler noe dersom jeg ikke får hilst på den rød katten om mårån" sa ei om en av Kovus venner, Pusur.
Kattene i byen ser ut til å være venner...
Blir nesten svett her-
Kattene på bygda sloss jo så hårtustene flyr...
Begynner å¨kjennes ubehagelig å sammenligne by og land, kjenner jeg- hvis katter og folk ligner noe særlig...
Etter noen timer i fri dressur gikk jeg ut og lokket på Kovu....
Fantastisk så dresserte bykatter er!
Det kom ikke en katt til døra, nei- det kom to!!!
Den ene satt framfor døra ei stund mens den andre holdt utkikk med gutua nedafor.
Etterhvert la en seg i en stol mens den andre tok ansvar for overvåkinga.
Akkurat som de hadde funnet ut hvor festen ver- men dørene åpna ikke riktig enda.
Det hører med til historien at INGEN av disse kattene var Kovu!!
Etter ei tid- gjentok jeg forsøket på å få grompusen innat og da kom han-
sneik seg elegant hjem-forbi de to som allerede sto i "kø" ved inngangsdøra.
Lite visste Kovu at jeg hadde tenkt å forlate ham for kvelden og natta...
Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet da jeg forlot huset.
De to "vennene" satt fortsatt utfor døra
og da jeg kom ut satt jammen Pusur der og slappet av...
Og oppi glaset satt Kovu og så fortapt ut-
alene
- frarøvet mulighet til å fortsette "festen" med gjengen.
Det er ikke bare "folk som er rare" som Prøysen skriver-
katter...de er både fascinerende og rare.
Håper de tre har tatt kvelden nå
og at Kovu ikke føler seg ensom...
Å ikke få være med på leken kan sette spor i en robust kattesjel...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar