Magi på Gålå

"Ja nå har vi vøri og sett Peer Gynt 25 ganger vi!" sa Åse i pausa. Etter forestillinga sa Åse : "Veit du...det er så en bare får lyst til å grine! Det er så mektig!" Da jeg gikk ut av bilen- i år, som i fjor sa jeg :"Da sees vi på Gålå om et år!"
Jeg forsøkte å tenke etter hvor mange ganger jeg sjøl har sett n Peer. Kommer nok nært 10 forestillinger. Årets visitt var spesiell fordi Øyerjenta Ingeborg spilte Solveig. Operasangeren som jeg husker fra ho gikk på barneskolen. Ingeborg har ei litt "dyp" stemme. Mens mørket senket seg og himmelens fargespill ga gjenskinn i Gålåvatnet følte jeg at publikum holdt pusten mens Ingeborgs kraftfulle stemme kunne nådd til verdens ende. Så snart sangen stilnet reiste publikum seg i respekt og begeistring i taktfast klapping over å ha fått delt en magisk kveld sammen med skuespillere, musikere og alle rundt seg! Dette har jeg aldri opplevd på Gålå tidligere!! Døler må nødes før begeistringen gis fritt utløp.... Er det sommerens triste opplevelser som også fikk et uttrykk på Gålå? Jeg undres...
Dennis Storhøi storspilte som Peer Gynt. Han er varm i trøya som Peer, han trives og har ei innlevelse som kan ta pusten fra alle. Han hadde vokst mye i rollen fra i fjor. Som skuespiller har ikke Dennis vært av mine favoritter men etter gårdagens Peer kan jeg snart melde meg i "fanklubben". Han spiller den viltre og nærmest maniske rolla like godt uansett situasjon og alder han skal framstille. Jeg håper virkelig han tok til seg all applaus han fikk i går :)
At første del av forestillinga spilles på "fronsmål" er en artig sak. Det må være nærmest umulig å kunne huske all tekst og samtidig skulle tålå døl. Ellen Horn klarer dette virkelig godt. Dennis prøver og feiler og prøver igjen hele tida- faktisk blir dette et sjarmerende/ humoristisk trekk ved Peer-rolla.
N Hjalmar holdt introduksjon til forestillinga. N Hjalmar er den lokale humor-tullebukken med ei seriøs undertone. Fra historiens første Peer Gynt stevne på Vinstra i 1928 og fram til oppstart på Gålå i 1989 til dagens versjon har veien vært lang. Det ble fortalt om artige episoder bla at Mari Maurstad aldri fikk lære fronsmål men kvamvær. ifølge n Hjalmar har Mari så godt språkøre at han raskt forsto at hun er helt spesiell- derfor lærte han henne å prate kvamvær uten at hun sjøl forsto det i starten. For den som kjenner dialekta i Kvam er den ikke "for folk flest". Artig!!
For en utenforstående kan det virke merkelig å ville se forestillinga på Gålå oppat og oppat. Sjøl opplevde jeg at jeg måtte se spelet fler ganger før jeg begynte å lytte til teksta. Det skjer så mye underveis, du blir fanget av naturens kulisser og av raske skifter på scena.
Peer Gynt og Ibsen... når leste jeg deler av det første gang? På skolen, helt sikker, men jeg kan ikke huske det. Hvorfor? Ble det lest for tidlig slik at jeg ikke forsto noe? Eller ble bare bruddstykker lest? Jeg vet ikke.... Mens Peer Gynt er "pompøst" med ei jordnær, men ikke helt realistisk historie bak... står Kristin Lavransdatter som den "realistiske"- det bor selvsagt en Peer i mange, men det bor ei Kristin i oss alle.
Magien i Ingeborgs sang over en døende Peer som kjempet for å "være seg sjøl" til den bitre ende var et øyeblikk av magi. Publikum satt med skuldrene hevet...det var som om Gålåpublikummet opplevde en felles forståelse av Åses ord : "Det var til å grine over, det var så mektig!"