Rariteter

>

Jeg innrømmer det gjerne, jeg liker å lese endel blogger på nett. Men bare få følger jeg hele tida. Av de er noen blogger der hund er i fokus mens noen andre er mer interiørblogger. Iblant sier barna at jeg er "gammeldags". Når jeg leser blogger kan jeg bare nikke... "Ja!Jeg ER gammeldags" ...og det er jeg godt fornøyd med uten at jeg nevner det.
Interiørblogger hos mange yngre beskriver den superlykkelige familien med to...pussig... nesten alle har to vidunderbarn. Alle har også kapret drømmemannen. Og nesten alle elsker kvitt... det er kvite vegger, tak, møbler og annet interiør så langt øye kan se. En og annen bitteliten pastellfarget blomst på bordet, ellers ser alt rimelig sterilt ut. Minner meg om en kommentar etter besøk hos noen med nytt hus : "det var fint ja, så akkurat ut som bilder i et interiørblad- men fryktelig kjedelig :)".
Når jeg leser slike blogger lurer jeg på hvor barna setter fingermerker og skribler med fargeblyantene sine? Men det trenger jeg ikke bruke energi til å tenke på siden jeg visstnok hverken er ung, har to små englebarn eller har handymannen i hus :)
Dermed kan jeg fråtse i blogger der folk har sans for det tradisjonelle, det gammeldagse. Der ligger det gjerne en katt og slumrer på et teppe, små hunder har det også lett for å være i hus jeg er "innom". Samt mye naturbeskrivelser i sol og uvær. Jeg kan lese ut fra tekst og bilde at dette er et menneske som er på oppdagelsesferd etter de små rariteter. På stadig søk etter et snev av minner, egentlig. Små ting som minner om lukter, smaker og alt som åra har bydd på av ryggmargsopplevelser.
Sjøl har jeg et spesiellt forhold til bøker. Jeg kunne skilles med utrolig mye av løse eiendeler i heimen før jeg valgte å gi fra meg yndlingsbøkene. Er bare nødt til å ha Herbjørg Wassmo, Rolf Jacobsen, Agnar Mykle, Ingvar Asbjørnsen- for ikke å snakke om Olav H. Hauge, Dag Solstad, Stein Mehren, Lars Saabye Christensen, Sigrid Undset og Knut Hamsun... Jeg må ha historiene deres rundt meg. Jeg får fysisk vondt når jeg hører i nyhetene at mange barn faktisk ikke leser. Nesten så jeg tar alle sjokkfasene i rask rekkefølge...
For å kunne fylle mors store kakeboks, som jeg nå har stående framme til pynt, må man ha mer enn et hjertelig forhold til eventyr og disney... Jeg er fremdeles sår fordi nabojenta Nora fikk abbonere på Donald Duck mens jeg ikke fikk lov. Det var stort å sitte med ferske Donaldblad i lekestua hos naboen og forsvinne i en fantasiverden sammen med Donald, Mikke og Pluto. Litt komisk egentlig- men jeg bestemt tidlig at om jeg fikk barn noen gang skulle de garantert få lese Donald Duck :)