Generasjonsmøte

Jula 2010 er over. Vi går inn i et nytt år- 2011.
"Jo! Det skjer noe når man fyller 50!" sa Janne.. av egen erfaring:) Jeg kjente på det da jeg la ut bilder av den enkle julepynten mine her, de små ting- som jeg liker å ha rundt meg i jula. Verdiløse for andre, men selv det eldste broderiet er gull i min verden. Fordi jeg knytter minner opp mot det. Noe er nytt, noe fra barna, noe fra foreldre, mye fra besteforeldre og faktisk enda eldre. Røde småruter og Prøysens julekveldsvise... der "føler jeg at jeg hører til" men jeg vil gjerne få nye impulser :) Jeg vil så gjerne få en flik av alle generasjonene slik at vi kan se mer tydelig hvor like vi egentlig er :)
Det er spennende å følge ungdommene og se hvordan de forandrer seg år for år. Familien vår har nå et aldersspenn fra Olav på 1 år til Oldemor som går inn i sitt 85.år. Fra veslegutten på 1 er det ingen før 18 år gamle Mari. Heldigvis møter jeg barn i barnealder gjennom venninners barn eller naboer. Så har oldemor en stor flokk ungdom i barnebarn i alder 18 til 29, hele sju kjekke typer som fler av de har like hyggelige kjærster på slep. Eldste tantebarnet mitt er over 30, som den eneste i den alder.
Så er jeg faktisk minst og bortskjemt- ifølge kilder- men fra mitt 50 år gamle ståsted er vi mange i familien med grå striper i luggen og vi er kommet i den alderen der vi kanskje mener vi har fler svar enn spørsmål. Akkurat dette er så fantastisk med å omgi seg med ungdommene- de har spørsmålene... Iblant kan man bli litt sliten av å forsøke å banke vett i hodet på de yngre. Men sannheten er vel at ungdommene er de som banker mest vett i oss som har begynt å legge oss til faste tider, stå opp til faste tider, lytte til de samme radioprogrammene, gå de samme turene, fortelle de samme historiene og planlegge tilværelsen ned til minste detalj.
Eller?
ER det slik? Til en viss grad: Tja...
Jeg leste nylig et interessant intevju med Jostein Gaarder, med tema "Generasjonsmøte". Gaarder er bekymret over at "Naturen kan miste sin magi". Han beskriver at han vokste opp med naturen som noe gåtefullt og mystisk- eller magisk. Han er engstelig for at neste generasjon ikke skal oppleve det samme.
Gaarder beskriver "Gammelmannspessimisme" som et fenomen som har eksistert i all tid. Uansett hvilke aldersgruppe vi er i- kan vi huske eldres moralistiske pekefinger da vi var yngre. "Mennesket vet å korrigere seg selv" sier filosofen. Det eneste han er pessimistisk overfor er menneskets evne til å ta ansvar for planeten vår.
Dette er mitt aller største ønske for lille Olav- at han får anledning til å oppleve fred og ro i naturen. At han får lov å oppdage de små mysteriene i sitt eget tempo og uten mas og stress.
I barndommen hadde familien vår ei avsidesliggende hytte med fjell og vann rundt. Det jeg husker best fra turene til Torpevasshytta var at far laget frokost, at jeg lekte i en bekk med steiner, pinner, mose og ellers alt naturen hadde å by på- som i min fantasi ble forvandlet til dyr og annet som leken krevde. Kanskje det viktigste med turene til Torpevasshytta var at vi "stoppet tida". Mor kunne sitte med håndarbeid i stolen og se den flotte utsikta utover vatnet. Vi barna oppfattet at tilværelsen hadde en annen rytme. Hytta står for meg som et sted der ingen kranglet, selv om dette sikkert ikke var tilfelle. Jeg satt tålmodig som lillesøster ved siden av en eldre fiskeallergisk bror og hadde oppgave med å knekke nakken på fisken som Ketil bare kunne fiske men ikke ta i. Hva vi spiste på hytta har jeg ingen erindring om- mat var generellt uinteressant den tida. Det er lukter og stemninger som er risset i minnet.
Tilværelsen rundt en liten gutt på 1 år er så totalt annerledes enn hva den var da jeg var 1 år i 1961. Ungdomstida for mine unge så utrolig ulik min- for ikke å snakke om den eldste generasjon sin ungdom. Det var DA man måtte ut og arbeide... det var før vi hadde varmekabler i gulvene og fikk alt "opp i henda". Ved nærmere ettertanke bør man bite seg så kraftig i tunga at det blør lett for hver gang man sier noe tilsvarende. For dette er bare så helt feil! De unge i dag må jobbe knallhardt for å skaffe seg ei plattform før de er rede til å ha barn feks. Materiellt sett er de bortskjemt, ja- på annet vis tror jeg nesten vår generasjon var mye mer laid back.
Jostein Gaarders filosofering følger meg inn i det nye året- 2011. Mennesket er et ufattelig interessant, foranderlig vesen. Vi har en utrolig evne til å tilpasse oss... og ut fra dette er det et lysende håp for oss alle :)
Må vi gå inn i et nytt år der vi skaper oss ROM for å skru av alt som skaper annet enn naturens egen lyd, lukt og stemninger :)
Og kjære Olav`s familie: Les- les og les for denne lille tassen slik at han får utviklet masse "indre fantasibilder".
Olav`s storfamilie= oss...
Godt Nytt År!