Konkurranseinstinkt og skammekrok

Med åra er jeg blitt mye mindre interessert i sport på tv. Jeg gidder ikke å engasjere meg i "hele rekka" med langrenn, kombinert, hopp og skøyter.... Det holder å lese nyheter og følge sånn nogenlunde med på hvordan konkurranser endte. Utenom NM, VM og OL- selvsagt :) Jeg heier på Marit Bjørgen og syns det er kjempartig at nye utøvere gjør det bra, feks Mikko Kokslien i kombinert.
Tre typer idrett kan imidlertid fange interessa slik at jeg både prater med meg sjøl og heier høylytt så katta fyker på dør! En god fotballkamp, skiskyting for menn og håndball for kvinner! Dette er underholdning på høyt plan- i mitt hode!
Siste helgs opptrinn der skiskytter Emil Hegle Svendsen kritiserte "stjerna" Bjørndalen var en interessant affære. Noen og enhver hadde vel blitt fly forbanna over å føle seg utnyttet slik Emil gjorde?
Dagen før klarte Bjørndalen å kutte en sving på vei til mål- slik at han gikk på trynet, bokstavelig talt. Og sååå sint... rasende og slo staven i et reklameskilt av full kraft fordi ting ikke gikk som han hadde håpet.
At Bjørndalen var illsint og småspydig til tv-reporteren fikk knapt noe medieoppslag. Men da det rant over for Emil kastet media seg over ham. Kloke folk som Vegar Ulvang hengte seg på og "beklaget useriøiteten" ved Emils uheldige reaksjon. Og etterhvert sto Emil skolerett og unnskyldte det han hadde sagt.
Hæææææ????
Media er et spennede "vesen". Iblant blir jeg skamfull på journalisters vegne- så mye uvesentlig møl som de klarer å koke i hop- med ett mål for øye: å hisse opp folk som leser uten å ha et kritisk blikk. Og de lykkes jo- gang på gang. Journalistene vet akkurat hva de holder på med- og skyr intet! Akkurat som Bjørndalen!
Det finnes knapt noen idrettsutøver som har oppnådd slik suksess som Bjørndalen. Han har gitt nordmenn tro på at vi kan "mestre alt" :) Han har et nesten motbydelig konkurranseinstinkt, etter min oppfatning. Men jeg innser at det er akkurat det som skal til for å bli BEST. Slik er idretten- slik er Bjøndalen og vi elsker å se på denne uovervinnelige idrettsutøveren.
Det er en psykologisk interessant situasjon når Emil får raseriannfall overfor "ikonet"- og media dømmer Emil hardt. Jeg fikk assosiasjoner til skammekrok og gutten som sto med lua i hånda og ble tvunget til skam og latterliggjøring av "horden" som bivånet det hele.
Jeg liker idrett på grunn av spenningen. Jeg liker idrettsutøvere som er menneskelige samtidig som de legger sjela si i å bli best. Slik er Bjørndalen og slik er Emil. Emil framstiller seg sjøl som en blid (utenom dette ene feilskjæret, hvis det er feil å være ærlig!..) Emil er hyggelig og en gutt som hvem som helst andre- en du kunne finne på å si "hei" til om du møtte ham på Kiwi. Bjørndalen er en ener, en "ulv" som ikke skyr noe- en jeg aldri hadde sagt "hei" til siden jeg ikke kjenner ham.
Disse to skaper spenningen- dynamikken- får meg til å sette meg foran tv`n og heie for hver eneste blink og glede meg over seier for begge.
Det er ingen grunn for noen til å stå med lua i hånda. Og det ER menneskelig å bli sint- å slå staven i reklameskiltet så det smeller eller å renne over verbalt :) Men Emil.... ta et kurs i å mose staven i noe dødt.... slik at jornalistene skvetter unna!For jeg garanterer... de gir seg ikke... ikke de heller!