Siste uka har vært preget av et tragisk dødsfall i vennegjengen til barna. Et liv som endte- etter bare 19 år.
Satt akkurat og kikket på en blogg der ei mamma beskriver barndommen som en "sparegris". Helt fra før fødselen samler vi inntrykk- alle opplevelser setter seg i minnet. Jeg gleder meg til Inge Eidsvågs nye bok om "minner".
For en gutt på 19 år skal livet ligge foran... framtida skal stå som ei spennende reise der mulighetene står i kø. Ideellt sett! Vi vet alle at det er ikke slik. Ungdomsåra kan oppleves som ei krevende tid for mange- om følelsen av å komme til kort er sterkere enn opplevelsen av å mestre. Av å være god nok.....
I biografien om Tor Jonsson fant jeg deler av diktet "Venetapet":
Eg står her framfor stengt, og kallar på deg
frå einsemdstrandi ved den stille sjøen.
Og ropet bryt or djupet: Kom attende.
Men venskap vekkjer ingen upp frå døden.
Ingen av vennene vil glemme gutten på 19. Både fordi de var glad i ham og fordi det setter dype spor i et ungt sinn når en venn mister livet.
Så trist- så uendelig meningsløst.
Jeg tenker på orda vi valgte i min fars dødsannonse:
Gjennom sorgen skinner- lyse, glade minner...
Lars Saabye Christensen, ordkunstneren over alle skriver :
Det er min eneste trøst i dag.
At sorgen ikke har tilbakevirkende kraft.
At sorgen i dag ikke kan viske ut fargene fra i går.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar