Barnas grunnmur

Barnebarnet Olav er snart 6 måneder. Et lite menneske med alle muligheter foran seg. Vi ser allerede en sterk vilje og kan danne oss et bilde av "personligheten" til veslegutten, selv så liten han er.
Siste dagers fokus for mitt vedkommende har vært barnas muntelig eksamen. Barn nr 3 gjorde en flott innsats på sin eksamen og er ferdig med videregående skole. Mamma puster lettet ut :)

I media er fokus på ungdommenes problem. De unge er giddesløse, kravstore og har ikke helse eller evne til å yte en innsats hverken i arbeidssammenheng eller skolesammenheng.
Siste i dag var at Kristin Halvorsen går ut og sier "elevene må forstå hvor viktig karakterene fra ungdomsskolen er." Undersøkelser viser at elever som scorer dårlig på ungdomsskolen strever mest på videregående skole, eller faller ut av skolesystemet.
Så rart.....
Hus som har en skrøpelig grunnmur faller raskere sammen enn hus som har en stødig grunnmur. Enkel psykologi..

Iblant blir jeg oppgitt over skolesystemet. Jeg har unnskyldt mange lærere opp i gjennom årene, det er ikke hos den enkelte lærer problemene ligger- men i "systemet". Jeg trenger ikke å gå lengre enn til egen familie. Mens tre av barna har gått samme skole der de er blitt holdt i øra (inntil det irriterende... men desverre er det nødvendig) ser jeg hvor slakkt det er på en annen videregående skole der yngstejenta går.

Kristin Halvorsen har selvfølgelig rett i at det er superviktig å få gode resultat på ungdomsskolen. Men...noe som er mye viktigere er å starte med de små menneskene, med Olav og hans jevnaldrende. Det er da grunnmuren legges, stein for stein... og blir til et personlig byggverk som kan tåle de sorger og skuffelser vi alle møter men som har troa på seg sjøl og sine egne evner slik at gleder og oppturer overskygger nederlagene.
Skolesystemet er ekstremt annerledes i dag enn da jeg gikk videregående. Elevene møter et hav av fritimer, valgfrie prosjekter og timer uten lærere. På enkelte skoler. Elevene som har et stabilt grunnlag fra barndom og barne/ ungdomsskole takler endel av dette, men alt for mange mister fotfestet fordi de har aldri erfart at det er kun ett menneske i verden som kan ta ansvar for egen læring... nemlig en sjøl.

Jeg provoseres noe vanvittig av enklete debatter om skole. Et samfunn trenger hver eneste lille 6 åring som forventningsfull møter skolegangen. Noen trives med å være advokat mens andre finner mest utfordring i å være bilmekaniker. Yrker er like viktig- man trenger ikke mange akademikere dersom det ikke fins folk til å gjøre de praktiske arbeidsoppgavene.
Fra barnehagetid, barneskole og ungdomsskole må barna få erfaring i å "klare seg sjøl". De trenger å oppleve at de mestrer, at de lykkes og at de er dyktige i noe. Et slik skolesamfunn er umulig å få til i en teoretisk ungdomsskole. I en skole basert på bare teori møter endel av hver klasse en serie nederlag som avler giddesløshet og aggressjon overfor et "system" de daglig må sloss mot. Dette blir en type forsvarsmekanisme for å overleve i obligatorisk skole. Nok en gang: enkel psykologi...

Min egen skoleerfaring er ikke bare positiv. Jeg sleit med tallforståelse i alle år. Ikke en eneste lærer stilte noen spørsmål ved at jeg hadde toppkarakterer i norskfag, språk og samfunnsfag mens jeg hadde bånnkarakter i matte. Sjøl ble jeg over 20 år før jeg oppfattet at jeg har ei hjerne som feilkobler tall. Spør meg om et telefonnummer så kan jeg tallene- men i konsekvent feil rekkefølge. Min redning var at jeg var såpass freidig at jeg sjøl ba om å få ekstraundervisning i matte og dermed fikk god oppfølging. Men fortsatt ikke en eneste lærer som antydet at jeg hadde et problem :( Jeg var bare lat og måtte ta meg sammen....

Det gnager meg i hjertet når jeg tenker på alle barn som blir feiltolket i skoletida- nettop fordi de har et type avvik. Om dette er dysleksi eller manglende tallforståelse, hyperaktivitet eller at stresset i omgivelsene er så høyt at barnet lever i konstant helspenn og ikke klarer konsentrere seg.

Det gnager meg også over denne fokuseringen på det negative ved ungdommen. Javisst er de kravstore, uhøflige, late og tar for lite ansvar for eget liv... slik har ungdom alltid vært :) Men aldri har media hatt slik påvirkning for barn som nå. Hva gjør det med ungdommene å høre at de ikke duger... Hvem skryter av ungdommene våre? Jeg er slett ikke enig i alle valg mine barn foretar seg, tildels sterkt uenig også... men jeg gjør det jeg kan for å snakke med dem og prøve å forklare hva jeg mener og hva som er grunnlaget for synspunktene mine. Mer enn dette kan jeg ikke foreta meg- og jeg strever etter å godta at " jeg gjør så godt jeg kan og da kan jeg ikke annet enn være tilfreds". Akkurat slik skulle jeg ønske hver eneste elev kunne gå ut av skoledagene.... uansett om det er barneskole, ungdomsskole eller videregående skole. "Jeg fikk topp i fler fag, jeg fikk ikke toppkarakter i matte, men jeg gjorde alt jeg kunne- da er det godt nok..." Slik kan en liten Olav eller hvem som helst annen liten tass bygge livsverket sitt... tre skritt fram og ett tilbake. Slik er tilværelsens mystiske sammenheng :)Skolesystemet er desverre ikke i en slik positiv dialog med seg sjøl og sine omgivelser slik jeg klarer vurdere det...