Årets julekonsert i Sør-Fron kirke med Ole Edvard Antonsen var en super opplevelse. SÅ dyktig han er! Jeg ble stum av beundring- han skapte også en flott og variert konsert med alt fra Prøysen til Bach. Hans tolkning av "Mitt hjerte alltid vanker" var så stemningsfull at man kunne høre den berømte nåla falle i kirka.
Årets juleforberedelser går i et behagelig tempo. Når Mari Maurstad påstår ho skriver 400 julekort virker mine 15 julebrev simpelt. Men pga skulderskade som har hemmet meg mye- er dette første året på lenge jeg har skrevet personlige brev til de jeg har lyst til å "prate" med- og jeg er kanskje minst like fonøyd som Mari. De som kjenner meg vet de at mine brev er ikke av typen "God Jul og Godt Nytt År". Å sitte i fred og ro og "reflektere" over året som gikk, gamle felles minner og forventninger til nytt år er trivelig. Med masse stearinlys, kaffe og julemusikk i bakgrunn er skrivinga toppen av juleforberedelse for meg. Valget av julemusikk vender stadig tilbake til Anita Skorgan- hennes julemusikk skaper en egen stemning. Hvorfor hører vi så sjelden Anita i radio?
Medias fokus på jula og rekordhandel- med postkassa full av glanset reklame påvirker meg minimalt. Ikke alle ønsker eller har anledning til å delta i kjøpefesten- og etterhvert som barna blir voksne og mer kan velge sin egen måte å "organisere" jula på blir nok min julefeiring mer og mer minimalistisk. For første gang feirer Nina jula i sitt eget hjem og dette vil by på utfordringer siden Nina er den store kokken i familien. For barna føles det "bakstreversk" å være så negativ til den materialistiske siden ved julefeiringa som jeg er. Men kanskje vil tiden komme da de også er mer tilfreds over å gi en sum til Frelsesarmeen og SOS-barnebyer som til å legge penger i glitter og fjas? Jeg gleder meg stort over å få bilde og brev fra SOS-barnebyen i Polen der jeg har bidratt i masse år til at Pauline, som nå er 18 år, har et bra liv. Jeg har hatt fadderbarn i India og Polen lengre enn jeg har hatt egne barn og dette føles meningsfylt. Å gi til Frelsesarmeen noen ganger i året føles som en positiv måte å dele med andre.
Ingen tid på året er mer sår enn jula. Ingen tid på året er fylt av mer glede enn dagene vi har i vente. I min enkle, realistiske verden gjelder kun en regel og det er å leve et liv uten uvenner og smertefulle, usagte følelser. Jeg kan enda huske fra barneåra hvor intenst "overdådig" jeg opplevde jula. All maten, alle selskapene og alle sagte og usagte forventningene... Noe av dette er veldig, veldig koselig- i små porsjoner.
En ekstra forventning til neste år er at jeg venter å bli mormor. Det kommer til å bli vanvittig MOR(m)O(r)!! Jeg gleder meg utrolig til å se den lille tassen og lære å bli kjendt med hvem han "er". Årets refleksjon påvirkes nok av forventningene til det lille barnet- allerede på fødeavdelinga ser man mye hvilke personlighet man har fått i familien. Helt utrolig hvor mye bagasje en lite tass på 3-4 kilo allerde bærer med seg når han blir født. Hvem av mine barn sov hele natta og langt utpå morgenen fra vi kom hjem fra fødeavdelinga? Hvem ble beskrevet av fødselslegen som en "livsnyter"? Hvem organiserte eldre søsken i praktisk arbeid (det var en særdeles vrien oppgave men ho har enda ikke gitt helt opp) og sa gråtkvalt "di må hjelpe til alle sammen! Skjønner di det hell???" Og hvem kunne det være som fikk denne beskrivelse av jordmora som skulle lære meg å stelle nyfødt baby: "Her kommer du til å få arbeid. Dette er en livlig type, man ser det på muskeltonus!" Hver enkelt beskrivelse på de fire barna passer fremdeles....Når jeg tenker på min egen barndom ser jeg at jeg er jo akkuarat samme personligheta. Ikke upåvirket av miljø og erfaringer, selvfølgelig men... dette er spennende tankespinn i årets førjulstid.
ps: husk å mate småfuglene....blåmeisen ser ut som en liten oppblåst ball der han sitter mens gradestokken viser drøyt 20 minus ds
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar