Det er interessant å kikke på ulike blogger! Mange som blogger ønsker respons på skriveriene sine- men folk flest bare leser, smiler eller rister på hodet av innholdet...uten å gi respons. Det komiske er at når man møter folk da prater mange om ting man har lagt ut på hjemmeside/blogg.
Jeg har alltid vært en bokorm og et skrivende menneske. Syslet med tanken om å bli journalist. Jeg omgir meg med bøker og savner virkelig det gode, gamle håndskrevne brevet!
Bestemor Agnes satt hver søndag og skrev brev til søstrene sine i Canada og på Hamar. Og jeg kan huske at det var fest-stemning da bestemor fikk brev fra søstrene. De hadde tett kontakt, takket være brevene. I dag er håndskrevne brev historie. Når skrev du sist et brev? I dag er det SMS, mail, hjemmesider og blogg som gjelder.... Men man legger ikke like mye flid i en mail som i et brev... det er mer et hastverksprodukt.
Jeg har i perioder skrevet dagbok- og blogg blir på et vis en type overfladisk dagbok. De innerste tankene blir ikke lagt ut på nettet, for å si det sånn. Det sies at man har få venner men mange bekjente. Slik fungerer blogg-skriving også- jeg skriver omlag som jeg snakker til bekjente. Så får vennene ta imot "det som ikke egner seg på nett".... Slik sett er dagbok og blogg totalt forskjellig.
Jeg prøver å forklare tenåringene at det man legger ut på nett kan leses av gud og hvermann... (hysterisk-mor syndromet). Og at ting som har blitt lagt ut er svært vrient å slette. Som eksempel: Om man googler på mitt navn får man opp at jeg var toppscorer for bygdas fotball-lag for 30 år siden. Da jeg skulle holde tale i bryllupet til Nina og Torbjørn ble jeg introdusert med dette....haha Godt det ikke ligger et hav av bilder fra russefeiring eller andre festlige sprell her inne.
Som hysterisk mor står jeg litt på avstand og observerer at tenåringene holder seg oppdatert på Facebook om masse mennesker de knapt vet navnet til. Hvem har slått opp med hvem- leses på Facebook før vennene får vite det. "Jamen, det sto på Facebook..."er en vanlig bekreftelse. Facebook hadde vært no for de verste skravlekjerringene i min ungdom- som ringte hverandre for å holde seg oppdatert om når festen var slutt og hvem vi ungdommene hadde hatt skyss med- og når. Den telefonen kunne de spart i dag- kunne bare logget inn og til og med fått sett bilder om de hadde vært heldige/uheldige (festbilder på nett er noe av det mer idiotiske jeg vet-men det sier jeg ikke høyt!!)
Ungdommene gjør narr av meg som sitter og surfer på hundesider. Hadde nettop en mani på å følge med på en valpefødsel hos ei Bernertispe. Det eneste jeg er kjent med er adressa på hjemmesida. Men sant å si... hva er forskjellen på om jeg interesserer meg for "Bonzo" på Elverum enn tenåringene følger med på en fjern "Ola Nordmann" som de ikke prater med om de møter n på gata.... Bonzo ville i det minste logre og hilse- det er jeg rimelig sikker på.... (hvor er smiletegna på denne dumme bloggen?)
I dag har jeg "etter-veer". De siste valpene til Ziki reiser og det kjennes fysisk. "Jeg har forstått at hundeinteresse er en altoppslukende hobby for mange," sa svigerinna mi nylig. Ho har rett i det. Like altoppslukende som laksefiske, maratonløping, jakt, fjellklatring, sykling eller hva man ellers måtte bli fornøyd av å styre med. Men det er alltid rom for en og annen interesse utenom hund eller det andre man har blitt hekta på også.
Det skrevne brevet er gammeldags og eksisterer knapt lengre- desverre! Mens kommunikasjon på nett utvikler seg i rasende tempo.... Sånn er det for alle aldersgrupper, farger, fasonger, motstandere eller tilhengere...
Ha en god søndag....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar