Fineste tekst fra 2011

STYRKEDRÅPER FRA GROUND ZERO

Han bøyer nakken, ser ned, skamfull. Han var en gang en ingeniør, hadde oversikt og fremdrift, nå er han syk. Sykemeldt. Ny sykemelding i dag. Snart arbeidsavklaringspenger.

Vi vet begge at han ikke skal tilbake til jobb. Ikke på lenge -kanskje aldri noen gang? Likevel skal det hver 14 dag avklares hvorvidt han er i stand til å jobbe eller ei. Jeg vet det river i ham, han krymper seg i det å bli påminnet sin egen udugelighet. Han har vært en flink medarbeider, en som ga det meste. Funksjonen han hadde som arbeidstager var med å definere ham som menneske.

Det skal jammen sterk rygg til for å bære sykdommen din -sier jeg.

Han ser opp, forundret -er det noen som ser hans styrke, den han mobiliserer hver eneste dag for å komme gjennom dagen?

Sterk? Jeg føler meg veldig svak, kroppen makter ikke det den klarte før. Likevel -når du sier det, på mange måter tror jeg at jeg er sterkere i dag enn det jeg var før, når jeg var frisk. Jeg tåler dårlige dager, jeg tåler netter uten søvn. Jeg tåler ubeskrivelige smerter. Verdens beste skuespiller er jeg også blitt.

Når noen spør hvordan det går, tenker jeg alltid -vil du ha den sanne eller den rosa versjonen? Jeg gir alltid den rosa. Syting er jeg veldig redd for å komme med. Mange av vennene mine er forsvunnet, jeg har ikke råd til å miste enda flere og kan ikke ta sjansen på å ta for stor plass. Noen ganger føler jeg at jeg er venn “på nåde”. At jeg ikke kan snakke om sykdommen min mer enn i en bisetning, ja, egentlig ikke det en gang. Hvem er interessert i å høre om den? Det er jo det samme, ingenting endrer seg. Jeg har ikke blitt bedre og jeg tror det er vanskelig for andre å forholde seg til. Det var lettere den gang jeg var akutt syk -det hadde en viss nyhetens interesse og var noe andre kunne relatere seg til uten å kjenne redsel for. Det er ganske annerledes nå som jeg har disse plagene hver dag.

Faktisk så tror jeg at for mange som hører meg snakke om sykdommen min, tenker “svak”.
Ingen vil være svake, det er stakkarslig og ingen vil være stakkarslig, være avhengig av andre og dermed et godt stykke nede i verdighetshierarkiet.

Noen ganger føles det som om andre nesten er redde for å bli smittet av min svakhet og stakkarslighet; min mislykkethet.

Så, ja -du har rett, doktor, jeg er visst sterk. Det krever større styrke, både mentalt og psykisk å holde ut og mestre mitt liv nå, som jeg er syk, enn det det gjorde å mestre mitt liv som frisk. Likevel vil det være slik at så lenge normen og det eneste akseptable er “frisk” og «arbeidsfør» vil jeg aldri nå særlig langt opp på andres mestringsskala, vil jeg vel?

Det er klart -jeg forstår jo at jeg må holde ut. Det er ikke annet å gjøre. Likevel ville det jeg kjemper vært lettere å stå i om jeg hadde følt meg forstått og respektert som likeverdig.

Jeg er usikker på hvordan jeg skal snakke med andre om dette uten at det blir oppfattet som syting. Hver dag kjenner jeg på ytterpunktene av det svakeste i meg.

Jeg kan ikke vise frem mine følgesvenner Utilstrekkelighet og Tilkortkommendhet. Mine tårer, som sakte tørker og kiler i øregangene er usynlige. Hvordan kan jeg forklare det uforståelige i å skulle bruke alle krefter på å mobilisere for å komme gjennom den neste timen?

Selv har jeg lært hvem jeg er på bunnen, lært å stå der, ta i mot og akseptere. Det er noe med det -å kjenne sin kjeller og stå støtt der. Det krever sitt menneske å hente styrke fra nullpunktet.

- Ground Zero -avslutter han med et skjevt smil.