Sorg og sinne

I går kom terrorhandlingen ett skritt nærmere ved at jeg forsto at jeg kjenner foreldrene til en av de døde. Da vi bodde i Bardu hadde jeg ei ung, kjempedyktig dame som sjef. Mannen hennes var feltprest og dermed kom vi sammen med dem både gjennom min og Erik sin jobb. I dag er Inger og Roald av de som har mistet sønnen sin på Utøya. Dette foreldreparet er noe av det mest ressurssterke jeg kan tenke meg- men det er ikke dermed sikkert sjokket og sorgen blir enklere å bære! Det skjærer meg i hjertet å tenke på dette, især når jeg vet at søstra til den døde gutten også opplevde tragedien. Heldigvis overlevde dattera*

Det er vrient å forholde seg til antallet personer som er døde. Det er grufullt å se oversiktene i avisa der alderen på de fleste er fra 15 til 25 år* Det er så "sykt" at jeg orker ikke bli påvirket av det hele tida. Man må velge å skjerme seg mot å la tankene spinne i "elendighets-modus".
Nordmenn er imponerende engasjert nå. Unge mennesker som søker sammen, går i rosetog...måtte denne situasjonen bli en vekker og gi fler unge glød til å kjempe for det frie samfunnet. Måtte flere unge forstå at stemmerett faktisk er et "gode", ikke en selvfølgelighet. Ungdommer flest har imponerende mye almennkunnskap men iblant merker man for godt at de har vokst opp i et "velstandssamfunn". Kanskje kan dette snu litt- om stemmeseddelen sier Ap, H, Sp,V, Sv eller hva er uinteressant dersom de har tatt et reflektert valg. Om fler får øynene opp for hvem de i praksis støtter ved å ikke gidde å bruke stemmeretten sin- så er dette en positiv endring.

Når grunnmuren for Norge skaket- da friheten ble brutt for de som omkom i Oslo/ Utøya viste nordmenn likevel at vi er et lite land som vet å holde sammen. Rørende bilder, kloke ord og nøktern medieomtale har preget disse dagene. Enkelte taler treffer meg mer enn andre. Kronprins Haakons tale i Oslo følte jeg var så riktig. Han sa blandt annet:
"Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet.
Vi har valgt å møte hat med samhold.
Vi har valgt å vise hva vi står for.
Det er opp til hver enkelt av oss nå. Det er opp til deg og opp til meg. Sammen har vi en jobb og gjøre. Det er en jobb som må gjøres rundt middagsbordet, i kantina, i organisasjonslivet, i det frivillige, av menn og av kvinner, i distriktene og i byen."

Det må være lov å være rasende over den groteske handlinga- det er nødvendig å føle sorg over tapet av flotte, engasjerte ungdommer. Men vi kan trenge å lese kronprins Haakons tale jevnlig- og kjenne at "jeg har et valg- og at mitt valg betyr en forskjell! " På den måten hedrer vi minnet over Gunnar og de andre som mistet livet 22. juli.