Stå på og slapp av!

Interessant innslag i "God Morgen Norge" på Tv2 i dag angående "utbrenthet". Ei kjent værdame fra tv2 fortalte om sin opplevelse av å "møte veggen". Eller hva man kaller det...
En psykolog stilte til nettprat og jeg har lest på hans hjemmeside www.fagerhaug.no om hans syn på livsstilssykdommene. Eller hva man kaller det (2)...

Psykolog Fagerhaug har en humoristisk vri og brukte "Stå på og slapp av!" som en beskrivlse på løsning når stresset tar overhånd.
Psykologen samler ulike diagnoser i ett fellesbegrep. Han mener at depresjon, utbrenthet og utmattelse (ME) er mye samme problematikken. Tja tjo... jeg er usikker på om det stemmer. Men ham om det.
Fagerhaug svarer litt lettvint i nettprat at "søvn- masse søvn" kan reparere det meste. Han sier også at nøkkelen til helse er å -Trene på å gjøre ingenting! -Trene på å lytte til kroppens signaler og å ta det alvorlig!
Fagerhaug sier at "trening kan forverre helsa". Dette syns jeg er en interessant innfallsvinkel. Han skriver at både mental og fysisk trening tapper kroppen for energi- når man i utgangspunktet er sliten og stresset. "For høyt aktivitetsnivå over lang tid løses med det motsatt" er hans filosofi. Der er jeg veldig enig med ham, men jeg klarer ikke helt se at trim virker likt for deprimerte, utbrente og mennesker som har utmattelesproblem.

Å SOVE og å skape ei stabil døgnrytme er noe jeg faktisk har oppdaget, i en alder av 40++, er det viktigste av alt. Noen har tyngre for det enn andre...hehe og arbeider i tredelt turnus, nattvaktturnus, kjører barn i hytt og pine og tøyer strikken dit strikken ikke finnes. Sove? Det kan man gjøre når man blir gammel. Ja takk!! Det har vært meg i et nøtteskall... og kanskje knekte jeg helsa mye på den måten. Kroppen reagerte med Bindevevssykdom, Kyssesyke, Twarinfeksjon, virus på hjertet.... lista ble lang. All sykdom gikk jo over...ihvertfall nesten. Helt til i 2006 da energien plutselig var borte vekk. Fra å være mer fysisk aktiv enn de fleste jeg kjenner som ikke driver trening på Birkebeinernivå- ville bena plutselig ikke gå 200 meter. Å oppleve å stå midt i ei trapp og tenke "jeg forstår ikke hvordan jeg skal komme opp denne trappa" vil prege meg for alltid. Jeg håper aldri jeg noen gang glemmer at å ta en dusj krevde så mye energi at jeg sank ned i en stol og sovnet momentant. DA...når man er slik trenger man ikke noe råd om å skru ned tempoet- man har ingen mulighet om å skru det opp!
Jeg har bevisst ikke pratet så mye om plager og sykdom pga jeg opplever at det er ingen hjelp i det, snarere tvert imot. Men heldigvis møtte jeg et par kloke hjelpere- etter å ha møtt en håndfull hjelpere som ikke lyttet til meg og dermed gjorde situasjonen verre. Fysioterapeuten burde fly og gjemme seg, men jeg ga ham også en innføring i å lytte til pasienten. Såpass entydig at han ringte ei tid senere og spurte hvordan det gikk. Fysioterapeuter har jeg, desverre, en grunnleggende mistillit til etter fler opplevelser. Jeg ble derfor glad for at Fagerhaug tok fram at fysisk aktivitet kan gjøre mer skade enn nytte i en stresset situasjon. Det som hjalp var naprapatbehandling. Naprapaten så "hele mennesket". Fantastisk :)

For noen måneder siden gikk jeg et spennende kurs som heter "Lightning Process". Et tredagers innføringskurs i et treningsprogram man kan benytte for å omprogrammere tankegangen. For å si det enkelt. Desverre har dette kurset fått mye tåpelig medieomtale, der kursdeltagere har blitt beskrevet som "friske" etter tre dager.
Effekten av treningsprogrammet fra LP-kurset- etter noen måneder- er likevel ufattelig stor! Fysisk sett regner jeg meg som frisk nå. Jeg kan gå de turene jeg har lyst til å gå. Å skulle trene til Birkebeineren er ikke min stil. Jeg har far som det store forbildet når det gjelder å kombinere friluftsliv og naturopplevelser. Far var særdeles aktiv men han hadde ingen konkurransepreg i sin aktivitet. Han brukte naturen for opplevelse og rekreasjon. Slik er det suverent å ha hund, syns jeg. Utfordinga mi er at jeg er i dårlig form, etter fler år i go`stolen- og aktiviteten må sjølsagt tilpasses etter det (pust peeees....)

Sjøl tror jeg ikke det er rett å samle depresjon, utbrenthet og utmattelse i en "diagnose-sekk". Da jeg ble syk og ikke forsto hva jeg var rammet av leste jeg ei bok om nettop depresjon og utbrenthet... og ble enda mer forvirret på grunn av at jeg var ikke slik! Jeg hadde hatt en twarinfeksjon med påfølgende virus på hjertet. Så fikk jeg "Frozen shoulder"... og hva mer skulle jeg trenge av sykdom for å forstå at "NÅ kan du kaste kortstokken... "

Skremmende egentlig! Det ER skremmede at mange av oss lar oss stresse - av livet! Resultatet av langvarig "speed-aktivitet" sender alt for mange til de grader i grøfta- og vi bare må "gi slipp" på kontrollen. Det aller mest skremmende er at vi ikke fatter signalene. Og at omverdenen- profesjonelle og uprofesjonelle- er omlag like lite til hjelp når man møter veggen.
Etterhvert lærte jeg å gi blaffen i hva folk sa. Men det er verd å rope et rungende "lytt til den som er syk". Det gjelder jo i alle sammenhenger. Et vennlig dytt trengs jo iblant men "skift lege. Hva skal du med en lege som ikke lytter til deg?" er for eksempel et av de kloke råd jeg fikk. Psykologen som sa : "Du VET at du er syk, ikke sant? Det holder det!" Problemet med livsstilssykdommer er at det ligger mye redsel i det. Alle vet, innerst inne, at det kan ramme dem- like fort som de fleste har sett det har rammet noen de kjenner. Og det skremmer!

Treningsprogrammet bak "Lightning Process" ser jeg på som videreutdanning i det å være menneske. For å kunne gå et slik kurs må man være topp motivert, man må bare overgi seg til treninga og velge å tro på at den vil være positiv. Om noen ber meg forklare hva LP er så kan jeg nesten ikke klare det, men det krever en dyp INDRE motivasjon. Like seriøs motivasjon som om man bestemmer seg for å ta merke i Birkebeineren. Det holder ikke bare å melde seg på og satse på å komme over fjellet :)
Min største utfordring i hverdagen er å definere hva JEG er ansvarlig for, hva som er MITT problem. Jeg må rett og slett øve på å være egoistisk. Trene på å gjøre ting som gjør meg glad. Velge å være sammen med mennesker som gir meg positiv respons slik at jeg blir i godt humør av å omgås dem.
Banalt...det er så utrolig enkelt. Slik gjør barn hele tida, de velger etter følelser... inntil vi voksne lærer dem noe annet.
Hovedmålet i livet mitt er å ikke bli negativ og bitter over dette rare livet. Det er mange nok som "surver" og snakker med negativt fortegn.

Åsså skal jeg sove....masse... Og fortsette å stå opp tidlig og nyte måråkaffen- Den beste tida på dagen er de tidlige morgentimene, det ligger i genene.
Og iblant skal jeg sende en varm tanke "til kroppen" som ikke havarerte totalt, men bare ga en kraftig advarsel om at "han" vil bli tatt vare på :) Så skal jeg heller tåle at forma ikke er helt som tidligere, men god nok for en meningsfylt hverdag :)
Om andre syns jeg "presterer et godt liv" skal jeg bry meg minimalt om så sant jeg er fornøyd sjøl :)

"Slapp av- og Stå på! Videreutdanninga i livskvalitet innebærer å skru ned forventninger til meg sjøl..." Ei kontinuerlig utfordring... og noe må man jo ha å strekke seg etter!