Nesegrus beundring

NRK serien "Ingen grenser" der mennesker tok seg opp til Snøhetta sammen med mentor Monsen imponerer det norske folk.
Jeg våknet i natt med en automatisk tanke: "Hvordan kom de funksjonshemmede seg ned igjen fra Snøhetta?" Og siden det fortsatt var natt hadde jeg god tid til videre tankespinn og jeg kjente at bare ved å våge å tenke disse tankene stakk jeg stortåa og kanskje hele foten inn i et brusende vepsebol. Lars Monsen tuller man neppe med. Han er en helt! Jeg leste endog at en prest hadde sammenlignet Lars Monsen med Jesus.
Wow....

Hva er det med denne mannen som gjør at mennesker bøyer seg i nesegrus beundring? Hva er det som gjør at jeg føler meg som en sviker ved å stille et par kritiske spørsmål ved tv serien "Ingen grenser"?

En grytidlig mandagsmorgen satte meg på fler tanker- hva representerer typen Monsen?
- den ultimate nordmann? nordmannen som takler naturkrefter, den mystiske eremitten som også er varm og menneskelig når man blir bedre kjent med ham?
-drømmemannen- viser han mange egenskaper menn drømmer om å ha og kvinner også drømmer om at menn skal ha?
-farsfiguren? er det alle barns drøm om en farsfigur som kan rydde vei og redde oss ut av alle vanskelige situasjoner?
Tankene svirrer....

De fleste realityserier på fjernsyn får masse kritikk. Bare ikke "Ingen grenser". Selv om denne serien beveger seg like mye i yttergrense for hva som er medisinsk forsvarlig som mange andre serier. Og jeg kjenner en bismak ved alt som ikke er diskuterbart.
Jeg kjenner jeg ville hatt svar på- og kunne fulgt serien videre... ned fra Snøhetta. Og aller helst videre- 6 måneder etter innspilling. Hva skjer med deltagerne etter kameraene er slått av? Jeg er imponert over fler av deltagerne som har en mental styrke vi andre bare kan drømme om. All ære til dem!

Men hvilke signaler sender media via en slik serie? Det må være lov å ta den diskusjonen. Mange ekspedisjoner i livet er adskillig mer krevende enn å komme seg til det høyeste punktet av Norge. Dette vet jeg endel om for jeg har besteget Galdhøpiggen og ellers løpt fjell opp og ned i yngre år. Jeg ser jo tydelig at fler av deltagerne har funksjonshemminger som hindrer dem i å løpe slik jeg gjorde. Men er det den fantastiske opplevelsen av å komme til toppen av Snøhetta som gir dem en vanvittig mestringsfølelse eller er det gruppedynamikken med Monsen i spissen som er største rusen?

Siden jeg er en nysgjerrig person vil jeg ha hele historien- ikke bare glansbildene. Forstå meg rett- jeg har dyp respekt for enkelte av deltagerne. Men jeg misliker denne grenseløse Monsenbeundringen.