Oslo bya

En av drømmene for oss som bygdeungdom var å "kåmmå åt Oslo-bya"...
Jeg- og mange med meg har vært innom Oslo for studier eller jobb- og de fleste har flyttet videre. Men Anne Kjersti har blitt! Og bra er det- så har jeg noen å besøke om jeg tar en tur til hovedstaden. Tidligere var jeg ofte i Oslo men etterhvert blir det sjeldnere og sjeldnere.
Derfor var det veldig trivelig å få en lang prat med Anne Kjersti på en italiens restaurant i går! Venner fra barndommen er noe helt spesiellet- vi kjenner historia til hverandre gjennom "æille år".
Å bo i Oslo derimot... det frister særdeles lite! Ikke noe trivelig by akkurat men nå skal det sies at jeg beveget meg bare mellom Sentralbanestasjonen og Akersgata i går. Å komme fra ro og stabilitet på bygda til ei gate full av tiggere, rusa folk og folk som tilsynelatende har det ekstremt travelt...tempoet er dobbelt så høyt i byen. Når jeg er der sjelden får jeg følelse av at når jeg går ut av toget på Sentralbanestasjonen slippes jeg ut i en verden av ren og skjær galskap. Synd at dette er bildet turister blir møtt med i Norge!
Men dette er også ei side av Norge- nederste del av Karl Johans gate viser en del av landet vårt som vi aller helst lukker øynene for. Men de er jo der- de unge rusbrukerne, tiggerne som fryser fingra av seg og folk som nærmest løper hastig avgarde fordi de passerer en gal verden. En side ved velferdssamfunnet vi fortrenger.
Alle som sleper seg sløve rundt i byen på evig jakt etter å stilne den verste smerten virker skremmende. Jeg oppfatter de tyngste rusbrukerne og tiggerne som at de er på evig jakt etter å stilne den verste livssmerten. Det er jo ingen i verden som frivillig velger å leve et slik liv. Det blir for enkelt å overse, for enkelt å si at "de kan sjøl for at de ikke tar tak i livet sitt og kommer seg ut av det mørke hullet de eksisterer i".
Jeg kjenner det gjør noe med meg å bevege meg i Oslos hovedgate- jeg kan på et vis ikke forholde meg til det siden det er så trist- og dermed gjør jeg som folk flest: jeg skrur opp tempoet. Da bruker jeg all energien jeg har på å bevege meg framover... Tempo hjelper mot å riskikere å møte blikket til en funksjonshemmet tigger som sitter på samme plass i timevis, med det røde pappkruset sitt i ei sliten hånd.
Jo sjeldnere jeg er i Oslo jo sterkere inntrykk gjør elendigheta!
Om jeg hadde gått der oftere hadde jeg greid å skru tempoet enda et hakk opp slik at jeg ikke reagerte i det hele tatt.
NÅ gikk det plutselig opp for meg hvorfor folk i storbyen haster sånn.... mens vi landkrabbene tusler rundt*
Jeg må legge til at de færreste bor nederst i Karl Johan :) Om jeg sjøl hadde bodd i utkant av byen, feks på Kringsjå- ville turene ned i heksegryta antagelig vært like sjeldne som om jeg bor i Gudbrandsdalen :)